Jeg undrer meg over tankene som har makten til å styre hvordan vi har det med oss selv, og hvordan vi oppfatter andre, som igjen er med på å påvirke de rundt.

Positivt og negativt tror jeg vi alle er med på å styre hverandre i større eller mindre grad.

Dette er bare tanker jeg har om hvordan jeg oppfatter tankenes kraft.

Noen føler det gjerne ikke slik, mens andre gjerne ikke har tenkt over det, eller er bevisst om innholdet av det jeg skriver om i dette innlegget.

Den indre stemmen

I dag er hun glad, alt går av seg selv ned til minste detalj. Tankene er glade og sinnet er lett. Alle hun møter smiler så lett. Det er nesten ikke til å kunne beskrive den glede. Livet føles lett. 

Neste dag føles urolig. Tankene er ikke glad lenger. Tanker om andres lidelser trykker en ned, ting en ikke kan verken lastes for eller straffe seg selv med, men de er der, de negative tankene.

Tanker om hva som skulle vært kommer snikende av seg selv som en katt som stryker seg inntil deg. Katten intetanende ser en fugl i vinduet å går videre, slik som tankene kommer og går.

Drømmen som jeg drømte i natt kan passere i brøkdelen av et sekund. Jeg kan prøve å fange hva drømmen var men den er gått videre.

Mennesker hun møter smiler ikke. Kanskje det var noe i mellom hun gjorde en feil, noe som hun kunne gjort annerledes som kommer frem med uroligheten hun kjenner i kroppen, kanskje det var karma. Hun bebreider seg selv.

En sang kan få tankene til å minnes øyeblikk en ikke visste styrken av før i senere tid.

Sinnet er så forunderlig og så ærlig med en selv. Til minste detalj gir den beskjed hva den liker og misliker. Noe av det hører vi på og kan være enig med mens noe ikke, heldigvis.

Vi er ikke våres tanker

https://www.forskning.no/energi-hoyskolen-kristiania-kommunikasjon/slik-kan-du-bli-mer-bevisst-din-egen-og-andres-energi-og-bruke-den-pa-en-god-mate/2259827

Veldig ofte får jeg følelsen av at jeg begynner å prate om ting som vedrører den jeg snakker til, eller noe de kan ta videre.

Når jeg snakker med en person, kan vedkommende begynne å snakke om noe som jeg tenker på eller motsatt; at jeg begynner å snakke om noe den andre tenker på.

Det er som om en kan føle en får tanker fra andre, men ikke alltid vite hvem sin tanke det var.

Vi er ikke våres tanker har jeg lest. Jeg er begynt å forstå litt hva som menes med det.

Det er isåfall en kunst å lære seg til å vite, hvem sin tanke det er. Å vite når det er min egen tanke, og når det er en annen sin tanke.

Når noen spør deg om noe som du tenkte selv for et øyeblikk siden, eller motsatt, kan du tenke over hvem sin tanke det var i utgangspunktet.

Høysensitiv

https://nhi.no/psykisk-helse/psykisk-egenpleie/mer-folsom-enn-de-fleste

Det å tenke på en person som i neste øyeblikk ringer, er noe som sikkert mange har opplevd. Dermed tenker jeg også at vi kan bli veldig påvirket av mennesker vi har rundt oss, med deres tanker og følelser.

Noen av oss er mer følsom en andre på dette. Det kalles å være høysensitiv. Det vil si å være ekstra sensitiv på blant annet, lukter, lys, lyder, smaker, energier følelser, og tanker. Det å glemme alt rundt seg, grunnet stor aktivitet av tanker.

Humøret kan svinge etter andre personers sinnsstemning. Det vil si ikke hvordan de ser ut på humøret utvendig, men hvordan de har det innvendig.

Jeg tror det er veldig mange som kan føle dette, men gjerne ikke tenker over det på den måten.

En kan missforstå denne følelsen med at en ikke trives i selskapet en er tilstede i, eller at en kan føle seg uvell å vil forlate stedet.

Om en blir bevisst kan det kanskje hjelpe å reflektere over at det ikke er egne følelser, og forsøke å avspore følelsen.

Alkohol kan være med på å forsterke følelsen. At det som skjer rundt deg kan påvirke deg i større grad.

Dette kan være slitsomt til tider, grunnet man kan falle lett ut av samtaler, og en selv kan bli tappet av energi fra andre.

Noe en kan prøve å si inni seg er; steng av for andres følelser.

Noen ganger er man mer åpen for andres følelser om man er sliten og mer følsom. Det kan også være veldig positivt om man er i godt selskap, og får positivt energi tilbake.

En har gjerne lettere for å la seg «rive med».

Nå er det kommet så langt at også skoler tar dette på alvor med tanke på barn som er høysensitiv.

Jeg tenker at det å være høysensitiv, kan sammenlignes med en el-bil. Man blir utladet av energien rundt en og må gjerne ha litt tid for seg selv, og eller sove mer for å lade opp igjen.

En kan bli sliten av å være veldig sosial som kan tappe energi, og humør. En kan da ta en liten pause i hverdagen. Gjøre det som skal til, for å kjenne at energien kommet tilbake.

Jeg har lekt med tanken at vi kanskje er skuespillere i våres eget liv, uten å vite manuset på forhånd, men at det er noe eller noen, som hele tiden styrer hva som skjer.

Kanskje det har med energien imellom oss å gjøre; at vi alle er med på å påvirke hverandre mer en vi aner. En skummel tanke, men kanskje den tanken ikke er så langt ifra sannheten.

Tanker på løpende bånd

https://meditasjon.nyttiginfo.no/kontrollerer-tankene-deg.htm

Jeg har alltid vært en veldig tenkende person. Jeg elsker å gå en fjelltur og la tankene vandre. Spennende, triste, skumle, glade tanker, alt ettersom hva jeg står oppi.

Av og til må jeg forsøke å ta litt kontroll over tankene, ikke la tankene ta kontrollen over meg.

Det føles som tankene lever helt sitt eget liv. De kommer av seg selv og en kan føle en har liten eller ingen makt til å stoppe de.

Noen ganger tenker jeg over situasjoner, kanskje jeg er på vei ut døren hvor jeg har dårlig tid, og i siste øyeblikk kommer på noe jeg har glemt, som gjør at jeg blir enda mer forsinket.

Det igjen, førte gjerne til at jeg traff på en bekjent og jeg tenker, om jeg ikke hadde løpt tilbake, så hadde jeg jo ikke truffet han eller henne.

Kanskje var det en mening med det. Jeg tror ikke på tilfeldigheter, men noen ganger, har noe eller noen en større betydning en andre.

Hva som får en større betydning, er kanskje mye opp til oss selv.

Hva er våres egne tanker? og når får vi tanker av andre som påvirker oss?

Som følge av dette blir vi gjerne påvirket av hverandres humør mer en vi aner.

Det å for eksempel være i et selskap å plutselig føle seg ubekvem, grunnet en tar inn andres bekymringer og tanker som en kan bli påvirket av, uten alltid å vite fra hvem.

Noen kan også føle at det har med kjemi til personer de møter, men aldri snakket med.

Jeg tror det handler mer om at en tar inn andres humør, hvordan de egentlig føler seg innvendig.

Det er ikke alltid den man snakker med nærmest en tar inn, det kan være en helt annen i rommet. Utfordringen er derfor ikke enkel.

Kroppens språk

Jeg er blitt mer bevisst hvordan kroppen prøver å «snakke» tilbake til meg med signaler kroppen gir, for eksempel i samtale med en person.

Istedenfor å konsentrere meg utover, prøver jeg å kjenne innover, hva kroppen sier til meg.

Får jeg ondt i magen eller var det noe som ikke stemte med samtalen?

Føler jeg letthet, frysninger, glad , trist, trøtt, hva gir kroppen meg signaler om.

Det er spennende å finne frem til hva kroppen prøver å fortelle meg.

Hva som er kroppens signal for ja, og hvordan kroppen reagerer når det er nei.

Dette tar tid å finne ut av, men tenker det er spennende å utforske sin egen kropp. De fantastiske verktøyene vi har i oss, om vi bare lytter.

Om man er mer bevisst dette kan det kanskje hjelpe de som er åpen for det.

Ved å få mer fokus på dette ville det kanskje hjulpet flere innenfor psykisk helse.

Jeg tror vi blir testet på ulik vis med små og store utfordringer, og desverre, noen ganger uutholdelige hendelser, hvor vi skal vokse å bli sterkere. Se hva en kan lære av det som kommer til oss.

Som en jeg snakket med om mine tanker sa; -jeg ville ikke bli sterkere, -jeg vil bare ha det godt. Ja om bare livet kunne være så enkelt, det er isåfall noe vi alle hadde ønsket.

Det er viktig å ta vare på de gode øyeblikkene. Si ja til øyeblikkene som får deg til å kjenne at du koser deg, og har det godt der og da.

Livet i seg selv viser ofte vei. Det kan for meg virke som når vi tror vi har kontroll; så skjer det mindre, og større hendelser som endrer det vi i utgangspunktet hadde som en plan.

Bøker

Alkymisten er en god bok av Paulo Coelho jeg har lest flere ganger. Jeg tar den frem innimellom og tar opp på en tilfeldig side for å se hva jeg der og da trenger å fokusere på av meg selv.

Det er en måte jeg har blitt vant til å få svar når jeg søker råd; det å bla opp i en bok på en «tilfeldig side» å lese et lite stykke.

Hvilke bok det blir er bare noe jeg føler der og da. Det kan være i besøk hos noen eller at en overrekker en bok til en annen. Som oftest treffer det på hva som trigger i livet deres der og da.

Jeg søker også svar inni meg selv, hvor jeg ber, og spør mitt indre om svar, og vise meg vei for å så takke. Jeg prøver å være våken for hva livet vil si meg.

Kontroll

Kontrollen vi trodde vi hadde over oss selv og det vi håpet på skulle skje, skjer gjerne ikke.

Det kan likevel være noe i det som kan bli bedre, en hva en tenker i utgangspunktet.

Det kan føles vanskelig å tenke at vi ikke har kontroll på alt i livet, men at livet har en viss kontroll på oss med at noen «dører» åpnes mens andre lukkes, «tilfeldig».

Ut ifra meg selv er vi ofte fastlåst i mønstre av hvordan hverdagen våres ser ut.

Jeg føler jeg sitter ekstra pris på når jeg har det bra, når jeg er bevisst, å tenker over det positive som skjer.

Sitte pris på nuet, om det gjør meg bra der og da.

Jeg pleier å takke inni meg selv når jeg og andre har det bra. Det gir en god følelse.

Drøm deg bort, og se for deg hvordan du vil livet ditt skal se ut om du vil ha en endring.

Om du har det godt så si tusen takk, og om ikke så kan en forsøke å gjøre en liten endring å se om det har en virkning på hvordan du har det.

Viktig å utfordre seg selv litt; gå litt ut av komforsonen å gjøre det som hjerte ønsker, om ikke kan det jo en dag være for sent.

Kunsten å tenke positive og

Når jeg ser tilbake på årene som har gått, er min erfaring; om en vil ha en endring så er det våres egne tanker, og handlinger som kan endre hverdagen.

Tankene henger sammen med handlingene vi tar, så jeg tenker det er viktig å tenke positivt fremfor negativt. (Dette er noe min gode pappa alltid har sagt, som jeg ikke alltid har tenkt dybden av; viktigheten av å tenke positivt.)

Det er ikke alltids enkelt å tenke positivt, det er noe vi må gjøre oss selv bevisst på; å tenke positivt.

Sitte grenser

Egentid er noe jeg har et veldig behov for, å kunne «lade opp», for å kunne være en bedre versjon av meg selv.

Jeg tenkte ikke så mye over det tidligere, hvorfor jeg plutselig kunne bli trøtt, urolig, sint, irritabel, negativ eller bare trist.

Jeg hadde lyst til å rømme fra situasjonen eller stedet med mennesker rundt meg. Både kjente, og ukjente.

Det handler mye tror jeg om energier og hvilket overskudd en har med seg selv.

En må være flinkere til å ta vare på seg selv. Være flinkere til å sitte grenser å lytte til kroppen, for å kunne være en god versjon av seg selv.

Noen ganger trenger en hjelp for å tenke positivt å ha det bedre med seg selv. Det finnes som oftest alternativ, om en trenger det.

Våres indre blir sviktet om vi ikke tar vare på oss selv.

Jeg prøver å kjenne etter hva jeg virkelig har lyst til uavhengig av andre.

Det kan høres enkelt ut, men når jeg er ja menneske og har lett for å ta inn andre sin energi er det vanskelig å alltid vite, hva jeg vil.

Da er det nok lurt å ta en liten pause med seg selv å tenke over hva en vil før en svarer.

Viktig å finne en balanse som føles godt slik at kroppen har det bra.

Reisen med seg selv.

Det enkle er ikke alltids det beste, men å ha tålmodighet, tro, og håp til det beste skjer, det er da vi modnes; på veien dit.

Ikke tenke at noe eller noen endrer seg uten av vi selv endrer noe.

Det kan ta mange år å endre seg, men det kan også bare ta et øyeblikk utifra hendelser som skjer.

Så selvom jeg ikke tror på tilfeldigheter så tar vi likevel våres egne valg ut fra der vi er i nuet, ut ifra følelsen vi har der, og da.

Følelsene en har kan endre seg fra dag til dag, ut ifra hvordan vi tenker.

Kroppen prøver også å signalisere hva den trenger. Da er den avhengig at vi lytter.

Energien rundt oss

Hvem vi har rundt oss er med på å påvirke oss i større, og mindre grad; positivt, og negativt.

Energier og tanker vi sender hverandre uten å tenke over det kan ha mer å si for våres indre, som blir en del av våres tanker, og handlinger.

Det er mange faktorer som kan spille inn på hvordan vi har det, med for eksempel; relasjoner, maten vi spiser, trening, hormoner, økonomi, ensomhet, hendelser, sykdom, frykt, stress, alkohol, arv og miljø osv.

Det handler mye tror jeg, hvordan vi lar det påvirke oss. Om vi tenker mye over tingene eller om vi klarer å finne en måte, eller en rutine som hjelper oss til å roe ned tanken om det, over tid.

Jeg føler ofte jeg kan være en katastrofe tenker. Jeg må ofte prøve å «riste» av meg tankene ved å tenke på andre ting.

Jeg mediterer stort sett hver dag, går turer og har gode rutiner som å starte dagen med å lage god frokost som også er med på å skape min trivsel.

Jeg er også veldig avhengig som sikkert mange andre å ha det godt med de som er rundt meg, at vi ser hverandre og hvilke behov vi har.

Det føles noen ganger som om det oppstår hendelser i forhold til hva vi skal lære om livet, oss selv, av hverandre, og hva vi gir videre. Det å tenke større en seg selv; hvordan en kan hjelpe andre.

Det handler mye om hva det gjør med oss som enkelt menneske, og hvilken påvirkning vi har på hverandre ut ifra hvordan vi selv har det.

Det er viktig å ikke føle seg som et offer for andres handlinger, men se hva en kan lære av det.

Jeg tenker vi lærer hele tiden av nære og mindre nære relasjoner, noe om en selv og hva en kan jobbe med seg selv.

Personer kommer ikke tilfeldig inn i livet men de har ofte noe en kan lære av seg selv og den andre, positivt og negativt.

Noen relasjoner lærer meg å sitte mer grenser for meg selv på bakgrunn av at de pusher det frem. Andre får meg til å tenke jeg bør ta mer vare på meg selv å få gøye opplevelser osv.

så jeg tenker det er mange måter å se hvordan personer en har i livet får en til å endre seg litt og litt eller bare som en påminnelse om en bare er åpen for det.

Vi speiler oss selv i den andre har jeg lest. Med tanke på det er det gjerne noe i det vi dømmer med andre som vi har i oss selv eller noe vi frykter og eller vil ha.

Ikke bære med seg negative følelser som er gitt av andre. Rist det av deg å ta kontroll på dine tanker. Prøv å ta kontroll på deler av livet du faktisk kan råde over.

Ta mer avstand fra personer som ikke vil deg bra og vær mer nær de som gjør deg bedre er en måte å ha det bedre med seg selv samtidig er det noen ganger unngåelig.

Gjerne tenk over når det har gått litt tid hva en har lært av det.

Jo fortere en klarer det, jo bedre har en det med seg selv og andre.

Det kan noen ganger føles som noe tungt og uutholdelig en må igjennom, men det kan også sees på som en utfordring som en skal klare, for å bli sterkere å ha det bedre med seg selv.

Det er det som er en del av innholdet i boken til våres liv; gode, og mindre gode øyeblikk.

Jeg angrer mer på det jeg har sagt nei til å ikke fått gjort, en motsatt. Carpe diem❤

Dette innlegget er ingen endelig fasit av mine tanker, men mer en refleksjon over tankenes kraft i hverdagens ulike faser.

-det er skremmende hva som skjer i dag med urolighetene i verden. De unge i dag har ikke erfaring med krig slik jeg og min kone har.

-min kone og jeg sliter enda med de vonde opplevelsene fra krigen.

Han fortalte om ungene som under krigen ble adskilt fra foreldrene for å føre de til sikrere steder i Norge og Sverige.

Dette var ikke tvang å sende bort ungene, men et tilbud foreldrene fikk for å beskytte barna.

Foreldrene var redde med en grusom tid, men noen ville uansett beholde barna hjemme, etter hva jeg har blitt fortalt.

https://www.bergenbyarkiv.no/oppslagsverket/2008/02/19/evakuering-av-barn/

Under 2 verdenskrig, gikk han og konen da de var 6 og 7 år gammel på samme skole; Rothaugen skole. Grunnet krigen ble alle ungene splittet da tyskerne, tok over skolen.

https://no.m.wikipedia.org/wiki/Rothaugen_skole

De har nå fått fire barn og ti barnebarn etter å ha vært gift i 67 år.

Hun er nå 86 og han er 87.

For å holde seg i form, sykler de over en mil om gangen og går lange fjellturer.

Han våknet om natten før valget i USA, med mareritt og en redsel for hva som ville skje om Donald Trump kom til makten.

Han var redd det kunne bli storkrig igjen.

-det er bare de som har opplevd krig, som kan forstå denne frykten.

-det vil gjerne bli enda værre krig en 2 verdenskrig.

Han fortalte videre om Holen skole, som ved en feiltakelse ble bombet under krigen av engelskmenn 4 oktober 1944.

Bombene var ment for den tyske krigsmarinens ubåtbunker «Bruno» som lå et steinkast unna Holen skole på Laksevåg.

https://no.m.wikipedia.org/wiki/Bombingen_av_Laksev%C3%A5g

-det var mange barn og voksne som omkom på Holen skole denne dagen.

-det var ikke sånn den gang at bombene alltid traff målene de var ment for.

Etter bombingen på Laksevåg ble der gjort store tiltak for å sikre barna, med å sende de vekk.

Hun ble sendt med tog til Ål i Telemark.

Han ble sendt med båt til Sunnfjord i Sogn og fjordane til et sted som heter Bygstad.

Foreldrene fikk ikke vite noe om hvor, eller hvem barna deres bodde hos.

Alle barna som reiste gråt, usikker på hva som ventet de.

For de som hadde reist med båt hadde de fleste barna fått lus før de kom frem til de ulike stedene.

Med det samme de kom frem ble de barbert på hodet for å få bukt med lusen.

De var alle sterkt preget av skrekken av å bli tatt ifra foreldrene.

De kom til ulike familier hvor de skulle være til krigen var over.

Moren til konen min begynte straks søket etter datteren sin, og var en av de heldige som klarte å finne henne igjen etter et halv år.

-jeg ble på Bygstad i 2 år før vi ble hentet tilbake.

Han fortalte om en av lærerne på Holen skole på Laksevåg, som het Bygstad til etternavn, og kom fra Bygstad.

Han overlevde bombingen og ble lærer for flyktninge barna i Bygstad.

De samlet alle barna i ulik alder i en klasse, noe som gikk utover de yngste.

-det var en vanskelig tid med mange vonde minner å tenke tilbake på.

-jeg våkner enda med mareritt fra opplevelsen av dette.

-jeg og min kone møttes igjen når vi var 16, og 17 år. Hun var ni måneder yngre enn meg.

-jeg spilte trekkspill på et utested i Bergen da jeg oppdaget en vakker jente som senere skulle vise seg å bli en livslang kjærlighet. ❤️

(Donald Trump vant som kjent valget i 2024)

Jeg ble veldig rørt av denne historien jeg ble fortalt, og ville gjerne formidle den videre.

Håper vi aldri vil oppleve krig i Norge igjen, og at urolighetene i verden i dag, snart tar slutt❤️

Julegudstjeneste i dag på julaften handlet blant annet om krigen i Ukraina som snart har vart i 3 år, og håpet om at krig og terror i verden vil en ende ta❤️

Det falt seg da naturlig for meg å ligge dette innlegget ut i dag på julaften med håp om fred på jorden for alle.

God jul❤️

Hun hadde nylig blitt hjerteoperert, og var glad for å kjenne at hun hadde blitt i bedre form etter operasjonen.

Damen var i midten av 50 årene. Hun hadde et aktivt liv med jobb,og elsket å jogge på fritiden for å holde seg i form.

Hun merket at hun ble fortere sliten, og uopplagt. Jogge orket hun ikke lenger, og hun måtte ta en pause når hun gikk i trappen opp til andre etasje, hjemme hos seg selv.

Etter en tid gikk hun til legen, som sendte henne videre til hjertespesialist. Der tok spesialisten en kanyle inn med hånden opp til hjertet, for å sjekke blodårene.

Det viste seg at fire årer inn til hjertet, var dårlig tilførsel på. Han sendte henne så videre til sykehuset, hvor hun ble operert.

I hennes tilfelle var årene så dårlig at de måtte operere inn nye årer til hjertet, med åpen operasjon. Det holdt ikke med å sitte inn stent i årene, de måtte åpne opp brystkassen.

Etter operasjon ble hun liggende på intensiven med morfin, som smertestillende uten at de fikk kontakt med henne i flere dager.

Fysioterapeuten som kom innom for å få henne opp av sengen, så at hun hadde hevelse under øynene. Hun gjorde legene oppmerksom på at hun kanskje var allergisk, mot morfin.

De fikk da vekket henne. Hun kunne fortelle at hun hadde fått alt med seg, grunnet hun var våken i hodet uten å kunne bevege seg.

Hun hadde lagt å hørt på alt som hadde blitt sagt, av de som hadde vært inne på rommet med henne.

-jeg var ikke redd – jeg visste jeg var i beste hender.

-jeg måtte stole på at det ordnet seg.

Nå kunne hun stå opp å bevege seg, noe som var viktig for å ikke få blodpropp.

I begynnelsen, var det veldig tung å bevege seg. Under operasjonen måtte de ta luften ut av lungene, for å kunne utføre operasjonen. Dette gjorde til at hun følte seg, veldig tungpustet fortsatt.

-det var egentlig det værste, å trene seg opp igjen – det å føle at en ikke får nok oksygen.

Etter mye trening følte hun seg nå mye bedre, 8 uker etter operasjonen.

På grunn av denne erfaringen med sykdom, hadde nye tanker om mer fritid, og mindre jobb kommet frem.

-en vet aldri når hverdagen endrer seg, så viktig å ikke utsette det en tenker å gjøre.

Hun ville reise og oppleve mer nå, mens hun var frisk og hadde muligheten til det.

Jeg fikk lyst til å skrive om hennes erfaring, noe hun ikke var imot. En påminnelse om å oppsøke lege om det er noe som endrer seg før det er for seint. ❤️

Da jeg tidligere har skrevet litt om kolesterolmedisin Praluent, tenkte jeg å fortelle om hvordan det går nå etter en tid med behandlingen.

Jeg begynte på Praluent 75 mg. Verdiene på kolesterolet gikk ned fra ca 8,6 i totalverdi til 6,7. Jeg tar sprøyten i låret hver 14 dag.

https://sml.snl.no/PCSK9-hemmere

Det er kvierfullt å ta sprøyten da den er ganske ond å sitte, men en nødvendighet likevel. Jeg har ikke hatt noen nevneverdige bivirkninger.

Ved siste kontroll på sykehuset var ikke hjertepesialisten helt fornøyd. Hun ville fortsatt at jeg skulle ta statiner ved siden av Praluent på tross av at jeg ble nesten ikke klarte å gå på grunn av sterke bivirkninger.

Jeg ville absolutt ikke ta statiner og fikk da til spørsmål om jeg fremdeles hadde lyst på oppfølging av hjertespesialist, noe jeg følte var litt rart å få spørsmål om. Vi ble enig om å fortsette med Praluent 75 mg.

Jeg snakket med en bekjent, hvor vi kom inn på temaet om kolesterolmedisin da han også har for høye verdier. Han brukte 150 mg og det fungerte veldig fint.

Jeg undret meg over hvorfor ikke hjertespesialisten hadde tilbudt meg høyere dose. Jeg tok kontakt med fastlegen og fikk henne til å øke til 150 mg I samråd med hjertespesialisten.

Etter 5 doser med Praluent 150 mg merket jeg lite av bivirkninger. Positiv på at det fungerer med den nye medisinen.

Jeg fikk anbefalt å bruke Ezetrol i tillegg til Praluent. Ezetrol reduserer nivåene av total kolesterol, farlig kolesterol LDL kolesterol og fettstoffer som kalles triglyserider i blodet.

I tillegg øker Ezetrol mengden av det «gode» kolesterolet HDL-kolesterol. Ezetimid som er virkestoffet i Ezetrol virker ved å redusere opptaket av kolesterol i tarmen.

Jeg ble anbefalt å ta 10 mg Ezetrol på morgonen.

Jeg kjente bivirkninger som trøtt, onde ledd og ondt i muskulaturen etter kort tid så jeg sluttet på de.

Etterhvert tenkte jeg at siden jeg ble trøtt av Ezetrol kunne jeg prøve å ta en halv tabelett annenhver kveld før jeg skulle sove.

Det har fungert bedre selvom jeg kjenner meg litt redusert dagen etter.

Det går gjerne noen dager jeg utelukker å ta Ezetrol tabelett da jeg er fremdeles redd for bivirkninger som jeg ikke kan kjenne med det samme.

Noen kvelder tar jeg en hel, altså 10 mg istedenfor ved å knekke tabeletten i to som da blir 5 mg, noe som fungerer bra.

Kolesterol verdiene ligger nå på 5,1 totalt. (HDL kolesterol:1,3) og (LDL kolesterol:3,6) noe som er veldig mye bedre en det var med over 8 i verdier totalt.

Jeg snakket med en mann som hadde gått på 10 mg Ezetrol over en tid i tillegg til Repatha, som er en annen variant av Praluent. Han hadde fått sterke smerter i hodet som han fant ut var en av bivirkningene og sluttet med de.

Repatha hadde han fått anbefalt av legen sin da det var medisin for de med familiær hyperkolesterolemi. Ved å bruke det istedenfor Praluent, trengte han egentlig ikke tilleggs medisiner som Ezetrol og sluttet med de.

Jeg skal nå spørre om å få samme medisin neste gang jeg er hos hjertespesialisten; Repatha siden jeg og har familiær hyperkolesterolemi.

Jeg skjønner ordtaket «en må være frisk for å være syk». Det er ofte en fordel å følge med på hva som er på markedet av nye medisiner og snakke med andre som har det samme for å dele erfaringer slik at du kan få det beste for deg.

Ligger ved en link om informasjon om mat for oss med forhøyet kolesterol og familiær hyperkolesterolemi.

Jeg vet at egg inneholder kolesterol, men det stopper meg ikke fra å koke meg 1egg daglig til frokost. Jeg nyter frokost hver morgen med å koke meg egg med makrell i tomat på knekkebrød.

I helgene lager jeg gjerne en god salat med speilegg eller en god omelett m grønnsaker.

Tenker det å ha det godt med selv er det beste for god helse og i tillegg prøve å leve Sunt etter beste evne.

Les denne artikkelen som jeg synest var veldig god og nyttig.

https://optimaltkosthold.no/helse/6-kostholdsendringer-for-a-redusere-kolesterolverdier/

Jeg har alltid tenkt at hvitt kjøtt som kylling er sunt å spise. Ved å lese linken over og under så tenker jeg å redusere det.

https://www.nettavisen.no/kylling/kosthold/mangel-pa-kylling-er-positivt/s/12-95-3475518

Ta vare på deg selv❤️

I form av 100 års jubileumet til Hydro i 2005 ville Hydro gi en gave tilbake til samfunnet.

Hydro som ble til Statoil grunnet fusjonen av de to selskapene i 2007, som i dag har fått navnet Equinor ville gi en gave tilbake til samfunnet i noe som alle kunne ha glede av, nemlig vilvite senteret. https://www.hydro.com/no-NO/om-hydro/bedriftshistorisk-innhold/hydros-historie2/

100 millioner ble gitt til prosjektet som skulle fordeles over 10 år. https://no.m.wikipedia.org/wiki/VilVite

Leif Lømo som arbeidet på Hydro, fikk et friår fra jobben for å være prosjektleder med hva som skulle bygges. Byrådsleder og ordføreren i Bergen var ivrig til å få dette prosjektet til Bergen.

-Det ble et av de beste og mest spennende årene av livet mitt.

I dag er det Vilvite senter i flere av Norges byer. Oslo fikk også muligheten til å bygge senteret, men som ifølge Leif Lømo sa;

-det ble som bybaneprosjektet, uenighet om hvor det skal bygges som koker ned i at prosjektet til nå ikke er blitt noe av.

Vilvite senterets opprinnelse fortalte han videre kom fra San francisco, hvor det heter Exploratorium. Bakgrunnen for prosjektet var å stimulere interessen for naturvitenskap og teknologi i befolkningen generelt og for barn og ungdom spesielt.

Exploratorium ble bygget på bakgrunn av en styrketest som startet med Sovjetunionen;https://no.m.wikipedia.org/wiki/Oppl%C3%B8sningen_av_Sovjetunionen

Sovjetunionen oppskyting av Sputnik; den første kunstige satellitten som gikk i bane rundt jorden i oktober 1957, sjokkerte USA. Dette var en styrketest for å vise muskler. https://physicstoday.scitation.org/doi/10.1063/1.2754603

President Eisenhower samlet forskere på bakgrunn av Sputnik for å lage noe som viste at USA var ledende innen forskning og utvikling.

Forskerne var i direktekontakt med presidenten og hadde den høyeste rangen så lenge Eisenhower var president fra 1957-1961.

For å lage noe mer folkelig vennlig fra forskere og ingeniører, ble det bestemt at det skulle bygges et senter for alle med tanke på mer vennligsinnede prosjekter for vitenskap.

Frank Oppenheimer, broren til Robert Oppenheimer som var med å utvikle den første atombomben, fikk i oppgave av USA’s president, Eisenhower å skape det som i dag heter Exploratorium.

-du kan tenke deg hvordan broren Robert Oppenheimer sleit med tanke på hva han hadde vært med på å skape, kontra hva broren fikk bruke sin kunnskap på.

Det første Exploratorium ble bygget i san fransisco i Calefornia.

Det tok mange år fra planlegging av Senter of Sience til det ble bygget. I mellomtiden hadde Sovjetunionen skutt opp flere raketter med hunder.

Den første hunden som ble skutt opp i rakett var hunden Laika som ble Sputnik nr 2. https://no.m.wikipedia.org/wiki/Sputnik_2.

I dag er det slike Viten senter over hele verden.

Leif Lømo takket for seg. Han skulle videre på et årlig møte på Vilvite senteret.

Jeg tenkte dette var en interresant historie å skrive om som gjerne ikke så mange tenker på når de besøker VilVite Bergen Vitensenter.

Ann-Gitte

Han hadde gått tur med hundene og fikk plutselig, veldig mye sure oppstøt. Han fikk følelsen av å måtte svelge og måtte stoppe litt opp, før han kunne fortsette å gå.

Dette var en mann i 60 årene som hadde mistet sin kone som hadde blitt dement. Det hadde vært tøft for han å leve med å se henne forsvinne mer og mer til sykdommen.

Han prøvde med tabletter for sure oppstøt, men det hjalp lite.

Tidligere hadde han hatt lekkasje i hjerteklaffen, noe som ble oppdaget av fastlegen. Lekkasjen ble ordnet med blodtrykksmedisin.

Lekkasjen i hjertet førte til at han ble veldig tungpustet. Når han la seg ned, kunne han føle seg uvel og kvalm. Når han gikk turer tok turene lengre tid grunnet tungt for å puste.

Den første blodtrykksmedisin han fikk, ble han veldig andpusten og sliten av. Han fikk isteden en annen blodtrykksmedisin, som virket veldig bra.

Han skulle til legen for en årlig sjekk, at alt var greit. Han nevnte at han hadde var blitt plaget av, sure oppstøt. Grunnet historikk med lekkasjen i hjerte, sendte legen han videre til hjertespesialist.

Hjertespesialisten ble ikke fornøyd når han gjennomgikk årene og sendte han videre på Haukeland til røntgen.

Der kunne de se at to av årene inn til hjertet hadde tettet seg. Han ble satt opp til operasjon med det samme.

https://nhi.no/sykdommer/hjertekar/koronarsykdom/hjerteinfarkt-symptomer/

-jeg kom bare i klærene jeg hadde på, siden jeg trodde jeg bare skulle til kontroll, men kom ikke ut igjen fra sykehuset før jeg var operert.

Kirurgen tok kikkhulloperasjon og gikk inn via hånden. Han var våken under hele operasjonen. Han kunne følge med på en stor skjerm i det årene ble åpnet, noe han fant veldig fascinerende å se på.

Operasjonen gikk fint og han ble i fin form. Som han sa var det hell i uhell, at han hadde hatt lekkasje I hjerteklaffen noen år tidligere. Om ikke hadde mest sannsynlig ikke legen tenkt at sure oppstøt, var en fare for tette årer. Han følte det var flaks at han fikk leve.

-min tid her var ikke over enda.

Han var en sporty mann som trente, gikk turer og svømte. Det gav han en god følelse at han gjorde sitt, for at han skulle holde seg frisk med en følelse av å få livet i gave på nytt.

Tegn på hjerteinfarkt på kvinner har jeg blitt fortalt kan være veldig diffuse, med forskjellige smerter i kroppen, som kan være der over flere år.

En følelse av å ikke føle seg frisk, men at det er noe galt.

Tegn kan være; ondt i høyre arm, som kan forflytte seg til venstre arm. Onde bein, rygg og øyner som kan føles onde.

En går gjerne til legen som ikke finner noe galt.

Viktig å ikke gi seg, men gå til legen om noe føles galt.

Om årer er tette vil det sees blant annet på CT med kontrastvæske.

https://www.lhl.no/hjerte-og-karsykdommer/hjerteinfarkt/

Dette innlegget er basert på en sann historie!

Jeg fikk for meg å skrive historien for å minne om forvarsel kroppen gir oss som vi ikke tenker er helt vanlig.

https://nasjonalforeningen.no/hjerte-og-kar/ulike-hjertesykdommer/hjerteinfarkt/

En mann i 50 årene hadde gått med ryggsmerter i mange år. Han led av urolige bein spesielt om natten, etter en fjelltur eller annen aktivitet, men også etter lenge stillesittende. Det var også støt og mye strålinger ned i beina. Nummenhet i tærene og korsryggen kjentes ond og stiv.

Etter MR ble det konstatert diagnose; spondylolistese; en glidning mellom to virvler som ikke kan trenes bort.

Det er en defekt i virvelbuen hvor en virvel som oftest i nedre del av rygg glir fremover iforhold til nedenforliggende virvel. https://sml.snl.no/spondylolistese.

Noen har dette medfødt mens med andre kan det komme av tretthetsbrudd etter slitasje med årene.

Tilstanden kan føre til instabilitet eller klem på ryggnerver.

Han var på slutten før operasjonen, veldig dårlig til beins. Tanken hadde vært innom rullestol men han ville operere om det var mulig.

Han ble frarådet av fastlegen å operere grunnet en stor operasjon med høy risiko.

Fastlegen henviste han videre til ortoped hvor det ble anbefalt operasjon. Hos ortopeden fikk han forklart forløpet ved operasjon.

Ved operasjon ville de gå inn bakfra i ryggen. De ville utføre en avstiving av virvelen med å ta bein fra hoftebeinet, som skulle festes med skruer.

Det ligger mye nerver rundt hver virvel som gjør en slik operasjonen veldig vanskelig og risikofylt.

Ventetid 3-4 måneder.

Han orket ikke tanken på å gå så lenge å vente, grunnet store smerter. Han klarte så vidt å gå.

Han fikk tips fra legen om å gå på Volvat til en lege ved navn; Sjur Braathen som var spesialist i ortopedisk kirurgi. Han hadde en egen måte å operere på som han hadde tatt med seg i lære fra USA. Metoden heter A-lif.

Han tok kontakt og fikk raskt time.

Der fikk han beskrevet en ganske annerledes operasjon hvor de skulle gå inn via magen istedetfor ryggen. Dette grunnet det var mindre sjanse for å komme borti nerver som kunne gjøre større skade.

A-lif er et skiveimplatat som settes inn via magen og som stabiliserer ryggen der problemet sitter. Med denne metoden kuttes eller deles ikke muskelfibrene i ryggen, noe som gir raskere tilheling og gjør det lettere å trene opp igjen ryggen etter operasjonen. https://www.spine-health.com/treatment/spinal-fusion/anterior-lumbar-interbody-fusion-alif-surgery

De skulle strekke han ut grunnet ved spondylolistese krymper ryggraden, slik at etter operasjonen ville han bli 1,5 cm lengre.

Det skulle settes inn titanskiver imellom virvelen. Muskler og leddbånd ble også strekt ved operasjonen.

Etter 14 dager kom han til og operasjonen var vellykket. Han fikk med seg morfin hjem for å dempe smertene etter operasjonen.

Han husker at det var et smertehelvete etter operasjonen. Morfinen hjalp på toppen av smertene.

Han ble engstelig over hvor ondt det gjorde i ryggen men beholdt likevel roen i en rus av morfin.

Han hadde blitt fortalt før operasjonen at det ble smertefullt men det var ikke nok til at han var forberedt på det han var igjennom uansett.

Etter et halvt år med morfin ba fastlegen han om å gå over på en annen type smertestillende, slik at han ikke ble for avhengig. Han merket ikke hvor sløv han ble selv av morfinen.

I etterkant er han glad for at fastlegen sa ifra. Han hadde panikk for at smertene skulle komme igjen men det gikk bra med de nye smertestillende selvom de var svakere.

Nå 2 år etter var han i fin form. Han var veldig glad for at han hadde operert og fått «livet» tilbake uten smerter.

Han hadde fortsatt støt i beina og storetåen føltes som en plasttå. Dette grunnet lang tid med press på nerver som hadde blitt ødelagt.

Hadde han blitt operert tidligere hadde kanskje skade på nervene vært mindre. Dette grunnet nervene mellom ryggvirvlene lenge har lagt i klem grunnet press etter utglidningen.

Jeg vil skrive om historie hans for at andre skal være klar over at det finnes et annet og gjerne bedre alternativ en hva offentlig sykehus kan tilby.

Det koster mer penger en hva alle har mulighet til å kunne gjennomføre men kanskje det er hjelp å få når man minst venter det likevel.

I etterkant av å ha snakket om Sjur Braathen, har jeg hørt han ble kalt for «trollmannen» fra Os.

Ved at jeg har fortalt om dette til noen få personer viser det seg at de kjenner noen som skal ha ryggopperasjon, eller har hatt mislykket operasjon å ikke blitt bedre.

Felles for dem er at de har store smerter og noen er ikke blitt bedre med operasjon med avstiving av rygg slik det blir gjort på offentlig sykehus. Måten «trollmannen » fra Os utfører det, har det blitt veldig bra.

Det har helt sikkert vært vellykkede ryggoperasjoner av denne typen på offentlige sykehus men når det kommer nye og kanskje bedre metoder, er det rart at bare en mann fra Os, som utfører det i Norge.

Håper at ved å skrive om dette vil flere vite om at det finnes alternativer.❤️

En finner på unnskyldninger for at det muligens vil endre seg, følelsen av at noe ikke stemmer.                                                

En kan gå med en gnagende usikkerhet over lengre tid; av og på. Er det meg? Er det han, eller oss? Hva var det for noe? Nei det var vel bare jeg som var overfølsom. Der var det bra.

Glede, lykke, godhet, glimt i øyet, gode samtaler og nærhet.                                           

I neste øyeblikk; rar stemning, glimtet i øyet er borte, alvorlighet og nedstemthet. Usikkerheten over den andre sitt humør gnager seg inn i sjelen.                                

Hva skjedde?

En tilpasser seg den andre sitt humør så godt det lar seg gjøre. Venter litt til.. i morgen kan det bli en god dag.. eller?

Det å ha kontakt med eller være sammen med en person som ikke ser deg, og som bare vil være sammen med deg på sine premisser.                                            

Eller det å oppleve å bli forlatt etter mange år sammen, fordi den andre ikke vil mer eller gjerne har truffet en annen. Man skjønner at det er sjanseløst å få den andre tilbake.

Det at noen viser seg fra sin beste side et øyeblikk, eller over en periode, kan få noen til å miste seg selv i forsøk på å finne det igjen.                                                           

Det kan gi en forsterkning i følelsene til vedkommende og gjøre det vanskelig å åpne opp for andre som virkelig vil være sammen med deg.

Kanskje det å være hektet på noen også er en flukt fra noe annet en gjennomgår, eller kan ha med fortid og oppvekst å gjøre?  

Det er mange som opplever å bli hektet på en person en ikke kan få, eller på en person  som ikke gjengjelder følelsene.

Å se faretegnene før du hektes, er noen ganger vanskeligere en man tror.   

Jeg tenker vi mennesker har en egen evne til å ikke ville føle oss mislykket ved å spore for lett av i et nytt forhold, selv om «faretegnene» ofte kan være tydelig til stede.

De følelsesmessige svingningene er store,  av glede, tristhet,  forhåpninger og skuffelser.                                                         

En følelse av at den andre personen har makten til å avgjøre om det blir en god eller en dårlig dag.

Alt sentreres rundt partneren som en ikke finner helt ut av; om det er negativt eller positivt.                                                              

En kan undre seg ihjel dag etter dag.  Det kan ta mange år å innse at det ikke blir bedre. 

En kjærlighet som ikke er god for en selv, men likevel vil en gjøre altfor denne personen.                                                         

En blir glad og veldig trist på samme tid, det er en sinnsyk rus av følelser.

Endorfiner som flyter i kroppen. En vil bare ha mer av det.                           

Det kan bli som en avhengighet av berg og dalbane.                                                             

En kan ofte finne på ulike ting for å tilfredstille denne personen. 

Det å spille på det seksuelle og romantiske, bare for å kunne være nær. Det er noe som kan gi en sterk følelse der og da, selv om det som oftest ikke fører til at en kommer noe nærmere vedkommende.

Det kan gi en enorm tilfredstillelse i øyeblikket, men samtidig en tristhet av ensomhet og en uro i kroppen.                  

Det kan også føles som om man straffer seg selv ved å være med en person som ikke ser en.

Likevel kjemper en mot en urealistisk følelse.                                                                

En kamp med seg selv om at det er den store kjærligheten uten at det har noe med virkeligheten å gjøre.                                 

Man kjemper en indre kamp om å få den man ikke kan få, som egentlig ikke er bra for en selv. 

Det kan ta mange år før en innser at en ikke vinner denne personen.                     

Det er  vanskelig å forstå når en er  i selve situasjonen, slik det er med det meste.

Det er enklere å se ting klarere i ettertid. En skal ikke angre seg eller tenke på det med en bitter følelse.                                    

Det kan føles godt, men samtidig slitsomt å være i denne tilstanden.

Det er lett å komme inn i et mønster i et forhold.                                                      

Komme inn i et ‘av og på’- forhold, og det kan føles sterkt.                                              

En får opp- og nedturer av følelser og det  er med på å forsterke forholdet til personen, uansett hvor usunt og energikrevende det kan være.

Man blir god på å spille et manipulativt evig spill.                                                         

Det kan være med på å ødelegge muligheten til å komme inn i et sunnere, trygt og varig forhold.                                    

En kan da  kjenne på en annen lykke av det å bli satt pris på, ikke bli tatt for gitt. En følelse som varer mer enn en kort stund av gangen.

Forelskelsen man har til den andre vil overgå nye bekjentskap, til en innser at det bare er i eget hode denne fantastiske kjærligheten fins.                                           

Den andre sin kontroll tar overhånd i hverdagen.                                                                                                   Å planlegge noe med den andre part blir vanskelig. Det er som en tenker at det ikke vil skje, grunnet usikkerhet som har satt seg i kroppen.

En er på vakt for at det kan endre seg. Utryggheten har gjort noe med kroppen og hodet i form av å skjerme seg og  forberede de rundt på at det kan endre seg.                                                           

Ingenting er sikkert annet enn at det er usikkert.

«Hekteren» gjør det gjerne ikke alltid bevisst, men mange er gode «skuespillere» og vet akkurat hva de skal gjøre for å få den andre hektet på igjen og igjen.

Jeg leste et eksperiment som var blitt gjort med mus, hvor musene kunne slå på en tapp for å få mat.                                            

De musene som fikk mat uregelmessig,  slo på tappen oftere og ble veldig urolige fordi de ikke visste når det kom mat.        

De musene som fikk jevnlig mat var roligere, fordi de visste at de fikk mat når de slo på tappen.

Det samme blir det ofte det med oss mennesker.                                                    

Om en person viser seg snill og god ovenfor en i det ene øyeblikket og egoistisk og kald i neste, blir en urolig og forvirret. Er han eller hun grei, eller ikke?         

Mener jeg så noe godt i personen?            

Det var noe?

Jeg prøver igjen og igjen.

2 måneder er ofte en magisk grense på hvor ekte en person er.                            

Noen klarer å være en annen person lenger, men de fleste begynner å skrante etter 2 måneder om de ikke er ekte.

Forelskelse er en kjemisk reaksjon i hjernen,  har jeg lest.                                   

Når man blir forelsket øker dopaminet i kroppen.                                               

Dette  er kroppens eget lykkerus.

Noen ganger går det over.                     

Andre ganger kan man oppleve at det utvikler seg videre til kjærlighet som føles godt, uten å tenke på regler for å holde spillet igang.

Den som blir hektet på, er åpen for ‘av – og på-følelser’.                                                       

Det gir en booster på jakten til å få den kalde fisken varm igjen.                               

Det gir en urolighet. Samtidig gir det en god, tilfredsstillende, men trist følelse.

En lærer seg etterhvert tegnene og hva som skal til for å få boostet den kalde fisken.

En blir som en valp som har lært seg hva den skal gjøre for å få positiv oppmerksomhet.

En har forandret seg fra en selvsikker og glad person, til en usikker person som endrer seg i takt med den andre.              

Før en vet ordet av det har en mistet seg selv i en kamp om å få det bra, lykkes .

Den største feilen en ofte gjør, er å mase på den andre om å bli sett.                               

Det vanskelige  i situasjonen er å være seg selv. En føler en gjør feil uansett hva en gjør.

En utsletter seg selv etter en stund i håp om å få den andres oppmerksomhet, for å se gløden i øynene som forsvant.

Følelsen av å trakke på eggeskall er vanskelig å skjule.

Når den som blir jaktet på får mer følelser for den andre etter lang tid, begynner det ofte en ny jakt.  Makten har forflyttet seg til den som jaktet.

Jakteren har gjort seg vant til usikkerhet og endorfiner. Noe en har fått over tid,  på løpende bånd. 

Med tiden har følelsene endret seg; man er vandt til å bli skuffet og man blir mer ufølsom selv.                                                 

Kanskje en var det allerede fra  begynnelsen av?

En var kanskje ikke vandt til å føle noe i utgangspunktet.                                             

Det var bare spennende, utfordrende og  noe nytt.

En ville kanskje bare nyte følelsen av lykke så lenge det varte, da en visste med seg selv at det en dag ville gå over; av erfaring. 

Nødbremsen hang der, men det ble trukket for seint.

Forholdet startet gjerne ikke på grunn av følelser, men heller en nysgjerrighet på den andre som utad virker selvsikker. 

Etterhvert viser det seg ofte at personen selv er redd og usikker for følelser som kommer frem, etterhvert som en blir kjent.                                                      

Forholdet har endret seg til noe annet.     Var det jakten en falt for, eller ble det noe annet over tid?

Den som blir hektet på kan vel i utgangspunktet være hvem som helst?

Det er kanskje enklere å bli hektet på når følelsene ikke har blitt utfordret på en stund, eller at det bare føles som noe nytt og spennende?

En leter egentlig etter følelsen av å bli sett og elsket for den man er, ikke for den man er i en pågående kamp om trygghet. Det gjelder begge parter.

Ofte må en søke tilbake til barndom for å forstå seg selv og den andre. Man er bare mennesker.

Om en våger å slippe en ny person inn i livet sitt, som faktisk vil være med deg, da vil det gjerne føles mer trygt og godt på sikt.                                                                      

En vil også kanskje være mer seg selv i et slikt forhold; om en bare gir det en sjanse.

Om begge jakter på kjærligheten, vil gjerne begge bli skuffet av at den andre parten ikke er slik den var i begynnelsen av jakten.                                                                

En ny begynnelse er igang, av å bli kjent med personen bak masken.

Det at man vil ha opplevelser med en person som virkelig vil være med deg og som kanskje har de samme verdiene som deg selv, er ikke alltid så lett.           

Gnistrene kan falle som et stjerneskudd på himmelen; som når følelsene kommer frem.

Man blir sårbar og ser det negative istedetfor det positive. Da er en mer forberedt på at det ikke ble som ventet.

Kommunikasjon er viktig, men igjen vanskelig når den andre hører det negative grunnet negativ fortid, når det var ment positivt.

En måler den andre ut fra øynene som ser. Det å føle seg sårbar og å bli målt, er ikke alltid så lett.

Vanskelig å slette filene på harddisken som på en pc. Leter man nok, finner en alltid noe en kan bruke opp mot den andre.

Ofte vil en avslutte et forhold preget av usikkerhet, da en blir redd eller ikke føler seg komfortabel. Som «Styggen på ryggen; blir det vanskelig å hanskes med følelser på sikt.

Dette kanskje grunnet et evig spill av å ikke tørre å vise den sanne deg, da en gjerne er redd for skuffelser av det å ikke bli elsket eller klare å elske tilbake.

En har også hver sin fortid, som også spiller inn. Det gjelder for begge parter. Den som kjemper for å bli og den som kjemper imot.

Når en daglig er begynt å tenke at noe er galt må en lytte til det å gjøre en endring for å ikke miste seg selv💔

Løsrivelsesprossen er et nødvendig steg på veien til å finne seg selv igjen. Tenke på hva som er riktig for en selv. Kjenne på sine egne lyster og behov, fremfor den andres.

Kjenne på medvind istedetfor motvind kan føles uvant. Det tar tid å hektes av; håpet om endring.

«Den som våger, mister fotfeste en stund. Den som intet våger, mister seg selv.» Et godt og sant uttrykk jeg selv prøver å leve etter.  Det å våge.

Jeg vil skrive om noe som altfor mange opplever nemlig brystkreft og brystkreft med spredning.

Fastlegen ringte henne.

-Du må komme inn på en time. Jeg har fått svar på bildene dine. Ta helst med deg en så du ikke er alene.

6 år tidligere ble det funnet en liten kul på størrelse med en ert, i brystet hennes. Legene mente de hadde fått fjernet alt under operasjon og det holdt med å ta strålebehandling.

5 år senere fikk hun ondt I ryggen, hoftene og ned i beina. Etter en tid med undersøkelser fikk hun til svar at hun måtte skifte ut begge hoftene.

Hun gikk igjennom operasjon men smertene vedvarte og hun fortsatte å gå til legen. Hun ble anbefalt fysikalsk behandling, noe hun ble bare verre av og tok en pause fra behandlingen. Smertene ville ikke gi seg. Hun hadde veldig ondt for å bevege seg og sitte.

Noe i henne sa at hun burde ta en MR av ryggen for å finne ut av hvor smerten kom fra, men legen mente det ville være vanskelig å få gode bilder og ba henne gi det litt tid.

Etter ca 3 år med smerter i ryggen og nedi beina, begynte hun å miste ganske mye hår. Frisøren hennes la også merke til at det var mye hår som gikk av i vask og ved børsting av håret. Hun følte seg hverken trøtt eller uopplagt ellers.

Hun hadde bestilt ny time til legen og fikk denne gangen igjennom at hun fikk tatt MR av ryggen og ned til halebeienet.

Etter noen dager ringte fastlegen som hadde fått svar på bildene.

Hun grudde seg til å gå til legen. Hun visste at det var en negativ beskjed hun skulle få, siden hun ble anbefalt å ta med følge.

Hun kom inn til legen og så at han slet med å finne ordene.

-De har funnet en stor svulst innenfor halebeinet ditt.

Tårene presset på å hun følte at alt raste i hodet.

-Du må inn for å ta prøver av svulsten for å se om det er spredning fra brystkreften du hadde for 6 år siden.

Alt gikk veldig fort etter hun fikk den tunge beskjeden. Det viste seg å være samme krefttypen som hun hadde hatt i brystet.

Hun fikk 8 strålebehandlinger, men noe mer var det ikke de kunne gjøre. Operasjon ville bli for vanskelig og komplisert til å gjennomføre.

Etter å ha fortalt barna sine om kreften begynte hun å rydde i klesskapet og i papirer. Det var hennes naturlige handling. Hun var også flink å snakke åpent om det, noe hun følte hjalp henne.

Det hun tenkte nå i ettertid var at når en får kreft så går en på mammografi i årevis på kontroll av brystene. Det er rart at det ikke innimellom taes bilder av andre steder på kroppen for å se etter spredning. Kanskje dette burde vært gjort for å hindre at det går som her, for mange år uten at det oppdages.

I tillegg ville det også gjerne være naturlig siden hun hadde hatt kreft tidligere at legen var mer føre var med å ta bilder, slik at ikke kreften hadde fått så mange års forsprang.

-Leger er bare mennesker de og så jeg er ikke bitter på han, men jeg tenker, hva om jeg hadde fått tatt bilde når jeg spurte om det?

-Hadde jeg hatt en bedre sjanse med å få bort kreften?

Hun var med godt mot og hun følte strålebehandlingen hadde hjulpet litt. Jeg sa likevel til henne at hun kunne undersøke med andre sykehus om hva de tenkte angående kreften. Om det var noe mer å gjøre siden hun hadde fått beskjed om at den ikke kunne opereres bort, grunnet plasseringen. Det er sikkert riktig, men det er alltid greit å ikke gi seg med det første.

Det er viktig å stole på seg selv når det gjelder din egen kropp. Gå til en annen lege om en føler det er noe som ikke stemmer.

Jeg ville skrive om dette for å minne alle som har hatt kreft til å være mer oppmerksom på ondter i kroppen, å få det undersøkt. Ikke gå med smerter en ikke vet grunnen til, over tid. Kroppen sin måte å gi beskjed på at noe er galt er ofte med en endring av noe og smerter, hårtap, vekttap, slapphet, trøtthet, hoste som ikke går bort, bare for å nevne noen.

Ta vare på deg selv❤

http://fitnessbloggen.no/resistent-stivelse-tarmhelse/

Snakket med en veldig koselig dame. Hun fortalte hun hadde mistet mannen sin for noen år siden, og sin mor noen år før det. Begge to døde av autoimmunsykdom. Moren døde av Als og mannen døde av sklerodermi, samme aggressive sykdommen som Gunnhild Stordalen har, men han klarte det ikke som hun sa. Han døde i en alder av rundt 60 år hvor desperasjonen til å ville leve stod skrevet i øynene hans.

Jeg spurte henne om hun likte å lese litt bøker for å få tankene på litt andre ting, da hun er pensjonist og alene. Hun svarte at hun ikke klarte å lese noenting nå siden sorgen fortsatt vedvarte. Hun var så omsluttet av sorg enda og savnet var til å ta og føle på.

Mens mannen levde hadde hun brukt mye av tiden på å lese og forske på hva som eventuelt kunne hjelpe han til å bli frisk. Hun ble derfor veldig interessert i å lese om tarmen, hvor stor innvirkning den har på oss alle. Tarmen, «den 2 hjernen». https://forskning.no/menneskekroppen-hjernen/hjernen-og-tarmen-horer-sammen/316916

Hun kom med flere tips til meg mot betennelsen i tarmen, som igjen kunne føre til lekk tarm, som kan være oppdriver til autoimmune sykdommer(søk opp Anne Brudevold).

Hun nevnte blant annet å ta en liten skje potetemel i kaldt vann hver kveld. Koke kraft fra friske dyr som de gjorde mye i gamledager. I tillegg få i seg probiotika for en bedre bakterieflora i tarmen. Hvetemel og sukker anbefalte hun også å kutte ut, da det er med på å øke betennelsenivået.

Joddmangel hevdet hun var stor. Det er spesielt for de som ikke spiser eller drikker meieriprodukter, eller ikke spiser hvit fisk. Dette kan gå utover blant annet, stoffskifteproblemer. Du kan ta kalsium og jodtilskudd.

Hun ville dele det hun visste for å kanskje kunne hjelpe andre med hennes tro på å ha god tarmhelse.

Det å lese om tarmhelse hadde hjulpet henne å få fokuset på noe annet en sorg. Hun klarte ikke hjelpe mannen sin men kanskje det kunne hjelpe andre, ved at hun kunne videreføre kunnskapen hun hadde fått.

Til deg som leser dette og er oppi en situasjon som er vanskelig. Forsøk å få fokus på noe som får deg inn på litt andre tanker. Vær bevisst på å ikke la tankene ta over men prøv etterhvert å ta kontroll.

Noen har gjerne vansker med det motsatte, det å slippe kontrollen. Vi alle har ulike måter å takle sorg. Det er ikke alle som klarer eller våger å kjenne på sorg, eller det å snakke om følelser. Noen har kanskje lært seg fra barndom av å skyve følelser på avstand.

Den utholdige smerten kan komme frem på ulik vis uten en fasit på hvordan. En smerte som kan være vond og samtidig god å ha da den kan føles som et anker til den en har mistet eller det en har vært igjennom. Etterhvert må en slippe ankeret litt, for å ikke bli dratt ned i dype å jobbe seg opp igjen. En må etterhvert sakte frigjøre seg litt fra smerten. Tillate seg etterhvert eller innimellom å ha det godt.

Det kan ta tid å kjenne at smerten blir mindre eller føles annerledes. Det kan ofte svinge fra dag til dag. Ifølge de jeg har snakket med, som har opplevd det å miste sine nærmeste, er Deres råd å jobbe seg ut av det med å etterhvert gjøre seg opptatt med blant annet, venner, familie, arbeid, trening, og turer, eller andre interesser.

Det å få seg en hund har også hjulpet flere. En må jobbe bevisst med å hanskes med sorgen på bakgrunn av hvor i sorgprosessen man er. Alt til sin tid.

Gå turer i skog og mark, eller jobb i hagen som ofte har veldig stor effekt som terapi. Les bøker, se gjerne film som kanskje får deg til å gråte eller å le.

Gjør noe som får frem barnet i deg. Tenk over hva som kan gi deg et øyeblikk, timer, eller dager av å få deg til å kjenne på at du koser deg. Dette gir deg endorfiner, et hormon som frigjøres i kroppen, og er kroppens naturlige morfin. Altså gir kroppen en form av lykkerus, som kan minske smerter og forebygge depresjon.

Vær spontan. Ikke tenk på hva andre forventer at du skal gjøre eller lev på andres begrensninger, eller fordommer. Alle må selv tenke over hvordan de vil leve. Vær bevisst på å ta kontroll over følelsene dine, fordi ditt innerste deg trenger å kjenne innimellom at det har det godt, om ikke visner du som en blomst som ikke vannes.

Viktigste av alt, er å forsøke å gjøre en liten endring i hverdagen. Det kan utgjøre at du får nye impulser, og tanker til å se litt lysere på dagene.

Bildet er tatt fra en flott vinter i Bergen på smøråsfjellet❤

Basert på sann historie !