Noe jeg selv har erfart som en tøff  periode i livet, er skilsmisse. Ikke det at jeg har vært gift, men gått ifra hverandre med felles barn. Det kan ofte være en veldig stor påkjenning, som kan ta mange år før livet føles bedre. Det å på en måte miste familien, bli alene og kjenne på økonomiske utfordringer, er ingen «Walk in the Park». Det kan komme som et sjokk for mange som skiller lag hvor hardt det kan være, samtidig ofte en nødvendighet å ta steget når samlivet ikke fungerer av forskjellige årsaker.

Man kan oppleve det å slite innvendig med at man har sviktet barna for sin egen skyld. Man kan føle på enorm dårlig samvittighet for å se at barna kan bli triste av at man går hver til sitt som foreldre og i tillegg at man kanskje må skifte skole eller flytte lenger bort fra venner og starte på nytt. Det å ikke lenger få være med barnet sitt hver dag kan for flere være en tøff prosess å tillære seg. Barna opplever nok det samme, med å komme ut av sine trygge omgivelser. I mange tillfeller er gjerne ikke barna forberedt på brudd da det kan skje for de helt ut av det blå. Som årene går vil en se konsekvensene av valget man tok positivt og negativt.

Barna er ofte veldig flinke til å tilpasse seg, men det er ikke uten vanskeligheter, selvom  foreldrene er venner eller ikke. Jeg tror de likevel har en litt enklere hverdag om de slipper å høre på bitre foreldre som snakker ned den andre part over tid. Uansett om barnet er 2 eller 12 år, vil de få med seg alt som blir sagt om foreldrene. De er som oftest like glad i begge og vil at foreldrene skal ha det godt. Det er en tanke man kan ha i bakhodet om man snakker om mor eller far til barnet, uansett alder. Det er på den andre siden viktig at de kan komme til oss med det de har behov for.

Noen ganger kan det være bedre å bli værende i forholdet av hensyn til barna, da det vil være to foreldre i hjemmet som balanserer hverandre. Det å bli i et forhold som en ikke vil være i kan føles som en er fanget, men samtidig kan det være en kamp uansett om en velger å bryte eller velger å bli. Uavhengig av hvilken valg en tar, er livet i endring som årene går.  Forhold som føles ødelagt kan for noen repareres, i andre tilfeller kan det være bedre å gå hver til sitt, å finne seg selv igjen, å bli en bedre mor eller far for barna.  Jeg tenker det kan være avgjørende for barnets trivsel og fremtid hvor godt foreldrene klarer å samarbeide.

Av erfaring vil jeg si at det å være åpen med barna i prosessen med å skilles, kan være en positiv måte for de å bli vant til det som kommer, med å flytte fra hverandre. La tanken om hva som skal skje modnes litt, slik at det kanskje blir mindre traumatisk for de. Ikke undervurdere barna med å tro at det ikke klarer å forstå, men gi de litt tid.

Jeg tror ikke det er det beste for barna å si for mye unødvendig som for eksempel din pappa, eller mamma har vært utro, eller at du som mor ikke er glad i pappa mer. Dette kan oppleves som veldig sårt for barna. Det å ha en god dialog ovenfor barna og sitte seg selv litt til side, kan gi en bedre romfølelse for barnet. Barna tenker jeg skal slippe å ta parti med en av foreldrene. De skal føle trygghet.

Gi barnet mulighet til å utrykke følelsene sine istedetfor å ta for mye hensyn til hva den voksne føler. Det kan noen ganger være vanskelig å få til, når en er midt oppi bruddet, med mange såre følelser. Gi det litt tid å prøv så godt en kan å samarbeide for barna.

Det er også foreldre som ikke kan ha noe særlig samarbeid eller kommunikasjon. Det er selvfølgelig synd for barnet men også noen ganger det beste for barnet med minst mulig kontakt. Ofte vil det svinge med hvor mye kontakt en kan, eller må ha med den andre forelderen, utifra hva som oppstår. Det vil ofte sitte barnet i en vanskelig situasjon om de skal overføre informasjon mellom foreldrene. Som foreldre kan en forsøke å hente seg inn igjen å kunne samarbeide der det er nødvendig. 

Utfordringen som også ofte kommer under en skilsmisse er at personligheter endrer, og eller forsterker seg ved å skille lag. Man kan bli oppfattet som veldig selvsentrert og egoistisk ovenfor hverandre, noe som går ut over barna. Det å for eksempel snakke ned den andre part, med barnet til stede, det er ikke greit for barnet. Si noe positivt om mor eller far, en positiv egenskap. Det liker barna, å gir de en god følelse.

Denne uroligheten og sårheten vil ofte,  forhåpentligvis gi seg med litt tid, og svinge fra tid til annen. Det kan ta 1 år, det kan ta flere år. Jo fortere en klarer å være rolig og vennlig med den andre part, jo enklere vil det bli for alle å samarbeide. Det viktigste er ikke å alltid ha rett eller hva som skjedde eller ble sagt. «Get over it». Det viktigste er å ha en fin tone å samarbeide på best mulig måte.

Det er enklere å få en venn kontra en  «fiende» til å ville samarbeide til det beste for barna. Har ikke foreldrene det bra så vil det ofte gå ut over barna. Det er ikke alltid lett å få dette til, det å ha en god tone. Ofte tar det litt tid før en klarer å ha en god tone, ut fra ulike hendelser som kan oppstå. Noen ganger kan det være greit å ikke se hverandre, eller ha så mye kontakt som foreldre mer en nødvendig. Dette grunnet det ofte kan få frem såre følelser og unødvendige diskusjoner. Da er det bedre å ta en pause og nullstille seg til å kunne samarbeide bedre igjen.

Barnet kommer oppi ulike utfordringer på sin vei gjennom livet og da kan foreldrene ha forskjellige styrker og svakheter som kan brukes til det beste for barnet. Barna har behov for å føle seg elsket og  ivaretatt. Dette er også spesielt viktig om det kommer en ny partner inn i bildet, som barnet skal bli kjent med å tilpasse seg, kanskje nye regler og behov en de er vant med. Vis hensyn til barna så godt det lar seg gjøre. Som foreldre balanserer en hverandre for barnet, men som aleneforeldre så har ikke barnet den andre, mor eller far å lene seg til om det skulle være behov for det. Da er det enda viktigere å se barnet, hvilke behov de har opp i sine egne behov, selvom det kommer inn en ny part.

Som oftest vil følelsen en har der og da når bruddet skjer, minskes med tiden. Man handler ofte i affekt av hva som skjer i nuet, etter en stund er følelsen av det nuet mye mindre. Følelsen av det som har vært er nærmest borte men sjelen husker, er vertfall et utsagn som jeg har lest kan stemme. Jeg kjenner ikke noe sårhet over bruddene annet en for barnene. Det var vanskelig og sårt når det skjedde, men på en annen måte nå flere år etter.

Barn kommer inn i ulike faser slik som oss voksne. Det vil da være godt for de om mor og far kan samarbeide uten at vi trenger å være like, eller forvente det samme av hverandre og av barna. Det kan oppleves som veldig utfordrende at en har mindre en skulle sagt når barnet er hos den andre forelderen. En må lære seg i en viss grad å gi slipp på kontrollen med å alltid være der for barna. En kan likevel være der på avstand om de skulle ha behov for det.

Vær bevisst på hvordan barnet oppfatter kommunikasjonen dere i mellom som foreldre, også hvordan barnet opplever din rolle som forelder. Bli bevisst på deg selv hvordan du kommuniserer. Se på din egen oppvekst hvordan den har påvirket deg positivt og negativt. Det finnes kurs en kan ta som foreldre I forhold til å se barnet enda bedre gjennom kommunen der du bor. Foreldre som snakker om hver sin situasjon, for å bli enda bedre i å kommunisere med barna. En får samtidig god veiledning fra terapeutene som holder kurset som har utdannelse og erfaring til å hjelpe hver enkelt til en bedre hverdag for deg og barna. Det finnes også podkaster som samtaler om foreldre og barn. Når en er midt oppi noe, er det godt å vite at en ikke er alene om sine utfordringer og søke etter et svar,  som kan hjelpe deg der og da.

Jeg opplever at meg og barna stort sett har det godt sammen, da vi respekterer og ser hverandre for den vi er. Vi snakker sammen og er åpen med hverandre så godt det lar seg gjøre, selvom de ikke trenger å vite alt om de voksnes liv. Om barnet er åpent i utgangspunktet vil det kanskje lære seg å være mindre åpen om det har negativt utfall. Jeg tenker at det er viktig å prøve å forklare istedetfor å formane, noe som selvfølgelig ikke alltid er så lett i alle samtaler. En kan som foreldre svinge med å føle seg for streng eller for snill. Vi kan slite med å få dårlig samvittighet uansett hvor i skalaen man velger å være. Det å alltid være trygg på hva som er rett er ikke alltid så lett.

Det å lytte til barna uten å avbryte med å korrigere de, vil gjerne gi flere gode stunder med barna. Vi har selvfølgelig som alle andre utfordringer til tider og kan diskutere men vi blir heldigvis fort venner igjen. Noen ganger må jeg som voksen beklage meg og noen ganger kan barna beklage seg. En kan komme hjem fra jobb eller skole etter en slitsom dag, da er det godt å kunne ha et sted å la følelser få lov å komme frem, i trygge omgivelser som forstår at det ikke er personlig men at en bare trenger å få ut frustrasjonen. Jeg gjør mitt ytterste for at de skal føle godhet og kjærlighet slik at det er det de vil forvente av andre de har rundt seg med årene som går.

Om foreldre bor sammen eller ikke, vil det alltid være noe en kan være uenig om, da vi i utgangspunktet har forskjellig personlighet og oppvekst.  Det viktigste er at de vet at vi er der for barna, om de skulle trenge det. Om en av foreldrene er strengere en den andre, vil ofte begge foreldre forsøke å utligne den andre part, uavhengig om en bor sammen eller ikke. Barna vil jeg tro får en del av begge foreldre med seg i sine egne handlinger, ut ifra erfaringer i medgang og motgang de opplever.

Om en blir sint og bitter går det ikke bare utover deg selv men også barna. Bli venn med din «fiende» kan lindre en ellers indre maktesløs kamp. En må gjerne gå i seg selv å kjenne på hvilken makt det har over deg det å frykte eller føle bitterhet for noen. Når følelsene dine har blitt oversett, sviktet, trampet på, eller stoltheten har fått seg et slag, er det vanskelig å ta seg sammen.

For mange er følelser en svakhet, mens for noen er det en styrke, til å fortsette kampen. Kampen med seg selv og den andre part. Jo fortere en klarer å befri seg fra de følelsene, jo bedre. Det viktigste er barna, at vi kan være med på å minimere deres byrde av å prøve å ha en fin tone som foreldre for å kunne samarbeide, når det er mulig. Vi kan i tillegg se hva vi kan lære av å måtte samarbeide, i forhold til oss selv og ta det med videre til barna.

Det er også viktig å ikke strebe etter det perfekte bruddet, da det ikke er bra å miste seg selv oppi det hele, med å alltid skal forsøke å tilfredsstille alle andre. Det er noe som ofte kan være veldig slitsomt med lite å vinne. En god balanse er vel ofte det beste. Ingen brudd er like. En kan også tenke at en skal lære noe i prosessen om seg selv og vokse som menneske. Det kan ta mange år før en lærer og endres litt som person. Det du tenkte i fjor har kanskje endret seg i år?

Det er også godt å kunne kjenne på at det som ikke er bra for en, ikke tar for stor plass i livet. Jo mer en irriterer seg over noe eller noen er som gift for kroppen. Befri deg og den andre for den negative energien å kjenn etter hvor godt det er.

Om det skjer noe med deg som mor eller far, da er det godt å vite at barnet har det godt og vil klare seg uavhengig av hvem de er hos. Det gjelder også om det er hos en annen omsorgsperson som er i barnets liv som har en positiv innvirkning på barnet. Det kan for eksempel være en I familien, eller den nye kjæresten til sin eks, eller en annen som har god relasjon med barnet.

Jeg leste i en artikkel at foreldre ikke trenger å være kule. Vi skulle heller være litt kjipe og autoritære, noe som kan oppleves vanskelig til tider, men også nødvendig i noen sammenhenger. Dette kan likevel tolkes veldig forskjellig fra person til person utfra hvilken oppvekst en selv har. Jeg tenker begge deler er det beste. Barn som blir styrt for mye av foreldrene blir gjerne mindre selvstendig og har vansker med å finne seg selv. Om barna må ta for mye hensyn til hvordan den voksne vil en skal være, hvordan kan de da blir kjent med sine egne følelser? For lite engasjement fra foreldre er vel gjerne like negativt som for mye. Dette beror gjerne også litt på personlighet til barnet så vel som den voksne.

Finner en lite forståelse og trygghet hjemme er det gjerne mer motiverende å finne trygghet andre steder. Se hver enkelt barn i hvordan deres personlighet er fra de kom til verden. Vær med på å få den personligheten frem på en positiv måte ved å samarbeide med barnet, involvere de i samtaler. Tenk over hvordan du selv trivdes best som barn. Øyeblikkene du husker. Hva som fikk deg selv til å ha det godt å slappe av.

Tenk over hvordan du selv snakker om andre til barna. Om en som foreldre snakker ned andre, hvordan oppfatter barnet seg selv iforhold til deg om du pirker på andres utseende, væremåte, eller tro. Jeg tror en kommet langt med å ta vare på barna ved å lære de å elske seg selv ved å kunne ta hensyn til sine egne følelser såfremt som andres følelser. Gi de kjærlighet gjennom handlinger og være til stede. Om den ene part har mer økonomiske midler en den andre er det ikke det som definerer omsorg og kjærlighet for barnet. De elsker deg som forelder ubetinget. Så hva som gies av omsorg, tenker jeg er det viktigste.

Det er godt å ha noen å snakke med når en kommer opp i ulike utfordringer, gleder, positivt og negativt. Dette gjelder begge kjønn, mann og dame. Det ligger ikke naturlig for enhver å snakke om nære ting å åpne seg. Når en er oppi en skilsmisse og føler at livet butter imot, da er det godt å ha noen der, som lytter og ser deg. Det er også viktig at den personen ikke bare skal hjelpe med å snakke ned den andre part, men forsøke å være en støtte som kan se hele bildet. Det er en fordel at en har et realistisk bilde over situasjonen å blir bevisst på seg selv. Dette for å kunne komme seg litt videre, slik at en ikke står fast over lengre tid.

Når du er midt oppi en situasjon hvor følelsene dine er onde og såre er det godt å kunne snakke med noen, gå på fjellet, høre på musikk, jobb mer, eller noe som gjør at du ikke bare sitter å tenker. Tankene må en prøve å få en viss kontroll på. Maktesløshet gjør noe med oss alle. Du må finne styrken i deg selv, noe som kan ta lang tid. Det er i ettertid når år har gått forbi, en kan se at en har vokst å blitt sterkere.

Jeg tror det alltid er noe vi foreldre, tenker på en annen måte som årene går, av hva vi kunne gjort annerledes eller bedre. Der og da føltes det rett, eller det var andre ting som var med på å påvirke hva som skjedde. Vi handler ofte utifra våres følelser, egen erfaring og hva vi har fokus på i øyeblikket. Etterhvert som årene går er det øyeblikkene vi sitter igjen med, som er livet. Ta vare på de gode øyeblikkene. Årene går fort, som man ser i ettertid.

Det er viktig å ikke glemme barna opp i sin egen sorg eller kamp. Doktor Foster er en serie jeg kan anbefale som handler om skilsmisse mellom foreldre som opp i sin egen sorg, ikke klarer å se det som er det viktigste, nemlig barna. ❤

Det jeg skriver er ingen fasit men jeg skriver utfra egne tanker og erfaringer og håper at noe av det jeg har skrevet her, kan komme noen til gode!

–Det er ikke ett fett hvilket sykehus du velger, akkurat som hvilket smør en velger.

-Det var bedre å være på sykehus i 1978 enn det er i dag, ifølge damen jeg snakket med.

– Det har gått tilbake og ikke fremover med sykehus, mye på grunn av penger mente hun.

En sommer for fire år siden fikk hun den tunge beskjeden om eggstokkreft i en alder av 55 år. Hun merket ikke noe selv før hun skulle på  underlivsundersøkelse.  Opplevelsen hennes med hvor stor forskjell det var på sykehusene i landet var skremmende å høre og jeg fikk en følelse av at dette var noe jeg ville skrive om, for å gjøre andre oppmerksom på det jeg ble fortalt. 

https://forskning.no/kreft/dobbelt-sa-hoy-sjanse-for-a-overleve-eggstokkreft-ved-visse-sykehus/1196491

Kvinnen fortalte meg sin opplevelse av oppfølgingen hun fikk på sykehuset, uten at jeg vil henge ut hvilket sykehus det gjaldt. Hun trodde det var en trygg prosedyre når du kom på sykehus og hadde fått konstantert kreft, men ble fort skuffet. Hun ble ikke satt opp til operasjon men skulle gå på cellegiftbehandling.  Det føltes for henne som at legene ikke hadde håp i å redde henne. Hun ble satt opp på timer til å ta flere biopsi av underlivet, siden første biopsien hun tok, ikke var vellykket. Hun ble også satt opp til møter for å snakke med legene, men møtene ble stadig utsatt. Hun forsøkte å komme i kontakt med legene, men hun fikk følelsen av at de bare dro ut tiden med å holde henne opptatt, uten å ville gi henne operasjonen hun trengte.

Ifølge henne ringte hun sykehuset for å høre om hun var satt opp til operasjon. Hun fikk til svar fra helsesekretæren at hun ikke måtte  bekymre seg for at kreften skulle utvikle seg mer, ved å vente litt. Da gikk det opp for henne at hun måtte ta kontroll.

-«En må være frisk for å være syk» , som hun sa.

Hun ville ha ny ct for å se hvordan kreften hadde utviklet seg videre, men det mente sykehuset ikke var nødvendig. Her var det ikke håp å hente. Hun så flere andre rundt seg på avdelingen som også var redd og hadde mistet alt av håp, hvor angsten av en for tidlig død, hadde satt seg I kroppen. Hun selv følte seg ikke klar for å dø og fikk en ekstra kraft i sitt indre til å kjempe videre.

Hun fikk hjelp av familien og fant positiv informasjon om universitetssykehus St. Olavs hospital i Trondheim. De fant ut at St. Olavs hospital hadde 80% vellykkede operasjoner med å få operert bort alt av kreftsvulsen, mens det kunne variere helt ned i 20% ved enkelte andre sykehus. Dette har visstnok stor betydning for overlevelse av kreft i underlivet og for at cellegiften i etterkant blir vellykket. Ifølge kvinnen jeg snakket med tar St. Olavs hospital høyde for å bli Norges beste sykehus. De har flere ansettelser totalt ved St Olavshospitalet. På enkelte andre sykehus I landet har de få sykepleiere med spesialkompetanse, som ivaretar kreftpasienter.

Da hun fikk cellegift på sykehuset hun var på først, satt hun og flere andre pasienter på et rom hvor de fikk behandling,  men uten at en sykepleier med spesialkompetanse på cellegift og allergi var tilstede.  Om pasienten får allergi under cellegiftbehandling kan de som hun hadde sett, gå rett i bakken om de ikke ble passet på av sykepleier med spesialkompetanse. De er kjent med å se tegnene fra pasienten om hun får en allergisk reaksjon.  Ved St. Olavs hospital satt der en sykepleier med kompetanse på kreft ved hver pasient. De fikk også mye drikke underveis i behandlingen og I tillegg varm mat. Dette er med å hjelpe på behandlingen, at en får i seg næring.

-Det var ikke så fristende med mat under cellegiftbehandling men siden det var så god mat så ble det enklere å spise. 

På første sykehuset hun var kom de med en matkasse med skiver med ost på. Hun var overrasket over så store forskjeller. 

Under behandling med cellegift er det mange som blir kvalm. Ifølge damen var det standard at man måtte søke om kvalmestillende tabelett mens i Trondheim var det obligatorisk med i behandlingen. Hun kunne fortelle at hun gledet seg å reise til Trondheim for å være på St Olavs hospitalet. Hun fikk en følelse av å komme på et fem stjernes hotell, fordi det var så flott der med et personell som tok seg av henne, hvor hun fikk en uvant god oppfølging. På det andre sykehuset bar det preg av en mer nedstemt sykehusfølelse.

-Det er fritt sykehusvalg og det var så enkelt å få det gjort.

-Jeg bestilte bare en time hos fastlegen og ba om henvisning til St. Olavs hospital I Trondheim og det var det.

-Jeg ble møtt med en følelse av trygghet på St Olavs hospitalet, at der var det håp I å bli reddet.

-De begynte med å ta en ny ct og oppdaget at kreften hadde spredd seg men det var aldri snakk om å ikke operere.

Hun ble operert på dag 3 og operasjonen var vellykket.  Hun hadde lite eller ingen smerter etterpå og ble sendt hjem igjen etter 7 dager med smertestillende som hun ikke trengte å ta ibruk. Hun dro tilbake for å ta cellegiftbehandling som oppfølging.  St Olavs hospitalet har ifølge hennes informasjon mange flere operasjoner iløpet av et år, og er gjerne dermed tryggere og flinkere til å lykkes med operasjoner. Hun fikk dekket fly og bosted.

Jeg undrer meg over om dette er virkeligheten med så store forskjeller, blant annet grunnet økonomiske forskjeller. Jeg har vanskelig for å tro på dette, men med å skrive om det kan jeg gjøre andre oppmerksom på å undersøke på egenhånd hvilke muligheter en har, for å få den beste behandlingen. Legene og sykepleiere gjør nok så godt de kan utifra midlene og kompetansen de har. Det er viktig å få en fokus på dette for at alle med underlivskreft skal føle seg trygge på å få den beste behandlingen uavhengig hvor en bor i Norge.  Om det jeg skriver om er fakta eller om det er et engangstilfelle av en pasient som har fått et feilt inntrykk av forskjellene på sykehus, så er det uansett noe en kan være oppmerksom på.

Jeg tror de fleste tenker at de får den beste behandlingen de kan få når de kommer på et sykehus i Norge, men kanskje det er store forskjeller på kompetansen hver enkelt sykehus har, utifra hvor mye erfaring operatører har på forskjellige områder.  Det er gjerne slik at leger har områder de er bedre på, ved hvert enkelt sykehus.  Haukeland sykehus er kjent for å være best på blant annet brannskade pasienter, mens St. Olavs hospital har underlivet som sitt felt med best kompetanse.  Det gjelder livet til en bestemor,  mor, eller datter og da er det viktig at en vet at de er i de beste hender og at sykehus kan samarbeide om å gi pasienten den beste behandlingen de kan få.

Jeg ville skrive om dette for å gjøre alle oppmerksom på at det kan være store forskjeller på sykehus. Det er fritt sykehusvalg. Jeg ønsker det blir satt fokus på dette, slik at sykehus har mulighet til å bli enda bedre for alle. ❤

Jeg snakket med en flott dame fra Norphonic som er et helteid søsterselskap av Trafsys. En dame som virkelig elsket jobben sin med å jobbe i en bedrift hvor hun fikk være med på reisen fra ide til å utvikle sikkerhet med VoIP telefoner som de er mest kjent for i blant annet tunneler,  platformer og vindturbiner. Utviklerne i selskapet hadde kommet opp med det siste innenfor sikkerhet i tunneler som har fått det treffende navnet; Evacsound, evakueringslyd på norsk. 

Det hele startet med at det ble satt igang en konkurranse for IT bedrifter om å utbedre sikkerhet i tunneler. Norphonic var en av mange  selskaper som tok utfordringen og gikk av med seieren.  https://norphonic.com/about-us/

Det nye sikkerhetssystemet for tunneler går ut på lyd, lys og farge som alle tre punkter skal lede folk i sikkerhet. Om det skal oppstå brann i tunneler vil  varmesensorer utløse alarm på grunn av temperaturen overskrider en viss varme. Det vil da være en stemme som vil si at det er brann og at alle må evakuere snarest mulig å følge de tre punktene. Det vil  settes opp lydpunkter i form av en bjelleklanglignende lyd som var det som kom best ut i test av forskjellige lyder. Lydene ble componert av Pa, Public announcement sound. Dette ble teste ut ved simulering av en brann i tunnel.

Det var mennesker i ulik alder med på testen, hvor det ble lagt vekt på hvordan barn, eldre, voksne, blinde, hørende og  ikke hørende personer oppfattet lyden og responderte på de ulike signalene. Hvor godt de hørte lyden og hvilken lyd de oppfattet virket best i å lede de i riktig retning i forhold til brannen. Bjelleklang virket som den beste lyden, med at den var sterk, så svakere vekk fra brannen, i tillegg en gjentagende lyd, istedetfor for en lyd som er jevn. De fulgte dermed bjellelyd mot sikkerhet.  I tillegg var det farge grønn og rød som skulle vise vei spesielt med tanke på de døve. Grønn farge ledet mot sikkerhet, bort fra brannen mens rødt lys i retning bort ifra brannen.

Dette innlegget var noe jeg ønsket å skrive om da det har vært en del skumle tunnelbranner. Dette vil medføre en langt bedre sikkerhet for bilister i fremtiden!❤

Damen mente at den norske filmen, Tunnelen, var en god beskrivelse av hvor vanskelig det er å oppfatte i tykk røyk, hvor man ikke ser noenting og vite hvilken vei en skal gå i sikkerhet. Det nye systemet er en revolusjonerende nyhet innen sikkerhet som etterhvert vil komme ikke bare i Norge men også i andre land nå i 2021!

En Stilfull og vakker dame i begynnelsen av 50 årene kom imot meg med bestemte steg. Det lange mørke håret hennes satt stramt i en høy hestehale. Hun var kledd i en fin bluse, feminint smalt skjørt til knærene og høye hæler sko. Jeg har fått lov å skrive historien hennes, om sykdommen hun fikk, endometriose, og hvordan barnet hennes kom til verden, ved hjelp av kunstig befruktning. Det at en kan få hjelp til å få barn og i tillegg at man ikke er avhengig av å være to for å få det til.

Sykdommen, endometriose fikk hun, etter at hun ble gravid utenfor livmoren.https://nhi.no/familie/graviditet/svangerskap-og-fodsel/sykdommer/komplikasjoner-i-svangerskapet/svangerskap-utenfor-livmoren/ Hun ble spurt om de skulle ta en utskrapning av henne, men det var på en måte ikke en anbefaling så hun takket nei. Hun tenkte at hun ikke orket å gå igjennom det om det ikke var nødvendig. Som følge av dette, utviklet hun endometriose. Ved endometriose begynner livmorslimhinnen å vokse på utsiden av livmoren, noe som kan være veldig smertefullt og det blir ofte vanskeligere å få barn på normal måte. Hun måtte også operere bort ene eggstokken, grunnet cyster som måtte opereres bort. ://nhi.no/sykdommer/kvinne/ulike-sykdommer/endometriose/

På grunn av sykdommen hun fikk, Endometriose ble hun og mannen hennes tilbudt IVF (In Vitro-Fertilisering), kunstig befruktning. Egget fra mor blir befruktet In Vitro. Det vil si, på utsiden av morens kropp i et glass. Spermiet blir ført inn i kjernen av egget ved hjelp av en nål. Når egget begynner å dele seg er det starten på et embryo som føres inn i livmoren til kvinnen. Etter 10-14 uker kan en se om det har utviklet seg. https://no.m.wikipedia.org/wiki/In_vitro-fertilisering. I linken kan du lese mer om IVF.

Prossessen med IVF starter med at kvinnen må ta medisiner, som stimulerer eggproduksjon. Kvinnens hormonnivå blir overstimulert for at livmorslimhinnen skal være mest mulig mottakelig. Det blir så tatt prøver av hormonnivået til kvinnen, for å se at hun er klar. Det hentes deretter ut vanligvis 4-12 egg, hvor det blir blandet med sæd fra mannen i et glass (In Vitro). Etter 2-4 dager når egget har delt seg og blitt et embryo, føres det inn i livmoren. Etter 10-14 dager taes det blodprøve av kvinnen for å se om hun er blitt gravid.

Paret prøvde å bli gravid med IVF i to år uten hell. Det er ofte en stor påkjenning for kvinnen og forholdet å bli utsatt for hormonstimulering. Humøret svinger ofte veldig, og en går med et stort håp som blir ødelagt når en ikke blir gravid. I tillegg for henne måtte hun i samme periode ha 4 operasjoner som følge av sykdommen hennes, endometriose. Det ble dannet væskefylte cyster på utsiden av livmoren som måtte opereres bort. Dette var en veldig smertefull og tøff påkjenning for henne og for parforholdet. Romantikken og intimiteten ble erstattet med smerter, og hormonsvingninger. Under en slik behandling kreves det stor tålmodighet, omsorg, og forståelse for hverandre å komme igjennom. Forholdet ble satt på en vanskelig og skjebnesvanger prøve. Hun følte etter 2 år at kjærligheten mellom dem som par hadde endret seg. Hun så på mannen sin med andre øyner, og følelsene for han hadde falmet. Hun følte ikke lenger at dette var mannen hun ville ha et barn med. Drømmen om å få et barn var ødelagt.

Hun satt hos legen å gråt og ville bare ta bort livmoren og den siste eggestokken hun hadde igjen. Det på grunn av smerter, og andre komplikasjoner som krevde flere operasjoner som følge av sykdommen hennes. Legen frarådet henne dette, på grunn av at hun fremdeles var befruktningsdyktig og det var tidlig i en alder av 42 år å komme i overgangsalderen. De ble tilbudt en ny runde med IVF behandling, men da holdt de på å gå fra hverandre. Han tipset henne om alternativ behandling, og hun kom med det i kontakt med AVA-klinikken i St.Petersburg. Hun fikk et håp igjen og prøvde på ny å bli gravid som enslig, ved hjelp av SÆD-donor. Dette var lettere sagt en gjort og kostet i tillegg mye penger.

Hun måtte dra utenlands til St.Petersburg for hver gang hun skulle injiseres med et embryo, i håp om å bli gravid igjen. St.Petersburg ble valgt grunnet positive tips hun hadde fått. Istedet for å vente 2-4 dager med å føre embryoet inn i livmoren, venter de enda en dag for å være sikker på at embryoet klarer seg. Der ble du også behandlet på en veldig omsorgsfull og respektfull måte og fikk veldig god oppfølging. De hadde sagt at det var noe med kulturen, at de behandlet kvinnene annerledes, med mer aksept for SÆD-donasjon. Hun fikk tilsendt en donor kandidat, som legen hadde valgt spesielt for henne. Dette blant annet på bakgrunn av blodtypen hennes. Hun kunne si ja eller nei til denne kandidaten utifra den lille informasjonen hun fikk. Det skal det være spesielt gode grunner for å si nei som hun sa, når ønske om et barn er større en alt annet.

Kvinnen jeg snakket med fortalte også litt om donorene, hvordan det foregikk. Donorene måtte i utgangspunktet ha barn og bo med familien. Som en gave tilbake til donorfamilien, får de oppfølging til hele familien, på den private klinikken innen helse. I Norge blir vi tatt vare på om vi skulle bli syke, gjennom at vi betaler skatter og avgifter. Denne tryggheten har de ikke har i Russland, som gjør det til en vinn vinn mulighet for begge parter. Donorfamilien får også informasjon om hvor mange barn, donoren har fått til verden. Når barnet er 18 år kan de ta en dna prøve og sende inn til en database. Der kan de finne ut om de har søsken, om de også har latt seg bli dna testet av ulike årsaker. Dermed er det en mulighet for at de får vite opphavet sitt, noe som er veldig viktig for enkelte. Med fremtidens teknologi, vil det kanskje bli lettere å få vite opphavet sitt, ved at de har dna på oss alle i databasen.

Etter ett år med 3 turer til St.Petersburg, hadde hun nærmest mistet håpet igjen med å få et barn. For hver gang hun skulle forsøke, måtte hun «nullstilles» for å starte på nytt med å få henne i rette hormonnivå. Dette var selvfølgelig en stor påkjenning. Hun hadde bestilt seg tur utenlands med en venninne da hun hun fikk en telefon fra AVA-klinikken, om å komme ned for å forsøke å bli gravid for fjerde gang. Hun ble spurt over telefonen om å velge SÆD-donor, utifra de kandidatene legen hadde funnet frem. Hun spurte henne som jobbet på AVA-klinikken om å velge for henne.

Hun avbestilte turen med venninnen og dro så utenlands atter en gang til Ava klinikken i St.Petersburg i Russland, hvor de injiserte henne med et embryo. I det de hadde ført embryoet på plass måtte hun ligge rolig som vanlig noen timer. Der og da fikk hun en merkelig følelse av at denne gangen, ville det gå bra. Hun følte dette veldig sterkt. Etter noen uker fikk hun bekreftelse på at hun hadde hatt rett i sin følelse. Hun var nå endelig blitt gravid. 9 måneder senere fødte hun en frisk og vakker liten prinsesse ❤.

Alle utfordringene hennes med å bli gravid var nå blitt verdt strevet, når hun holdt datteren sin i armene. Det var en fantastisk følelse for henne. Hun hadde planer om å fortelle datteren om hvordan hun kom til verden, når hun var blitt stor nok til å ta inn over seg historien. I ettertid har hun blitt kjent med andre, som også har fått hjelp av AVA-klinikken. Det gjorde godt for henne å ha kontakt med noen, som hadde vært igjennom litt det samme. Som årene går og barna blir større, vil det kanskje ikke føles så rart om de får vite at de kom til verden, av kjærlighet fra mor som aldri gav opp tanken å få et barn, selv med hjelp fra en ukjent pappa.

Det har blitt diskutert av blant annet politikere at vi må få flere barn. Det kan bli dette som blir mer praktisert i fremtiden med flere enslige. Lovene om å få barn som enslig må kanskje endres i forhold til utviklingen i samfunnet.

Innlegget er skrevet basert på en sann historie.❤

Noe jeg tror flere kan kjenne seg igjen er at en ikke kan føle like mye kjærlighet og forelskelse, etter å ha blitt skuffet i forhold. Det skjer gjerne ikke bevisst, men kanskje av at man er blitt såret så ligger en lokk på følelsene og blir mer monoton. En kan og virke mer kynisk for andre. Dette kan jo skje en person om man er i et forhold eller alene. En kan bli redd når noen viser for mye følelser og tar avstand. En kan ofte da bli tiltrukket av noen som utfordrer deg istedetfor. Det å få motstand kan føles bedre og mer avslappende, kanskje grunnet at en ikke trenger å vurdere like mye fremtid. En blir gående å analysere, når det å kunne kjenne på følelser ikke er til stede, ofte grunnet underliggende frykt. Med å analysere et forhold eller en person ihjel, blir det vanskelig å få til noe seriøst og trygt. En kan bli fastbundet meg seg selv og frykten i mange år.

Savnet etter å føle, vil gjerne ikke forsvinne, men jeg tror det hjelper å bli bevisst på hvor skoen trykker. Som sangeren Sondre Justad synger; Æ vil kjenne at det riv i hjertet.. Han savner det å føle kjærlighet. Jeg tenker med dette at de som søker, har noe de savner, eller ikke får utløp for sitt sanne jeg. Hvordan klare å begynne å føle igjen? Det å bare sammenligne tidligere erfaringer og kjenne på redselen for at det ikke vil bli noe annerledes med en ny partner, eller redsel for at den nye partneren har skjulte sider som en ikke klarer å hanskes med. Man kan bli redd for at den nye partneren ikke vil mer slik at en går selv, før en blir forlatt på ny. Ditt indre kan bli sliten av denne kampen med seg selv, som kan foregå over mange år. Det å aldri helt klare å føle ro over seg selv med en partner, eller kjæreste.

Frykt for å gi seg hen å bli skuffet, gjør til at en kan føle seg fremmed og overfladisk. Det å ikke våge å være seg selv. Ikke gi for mye, eller for lite. Alt blir analysert til minste detalj. Den naturlige flørten og romantikken kan bli glemt, når det å føle noe kan bli oppfattet som svakhet. Det å føle seg spesiell for en mann eller dame føles umulig. En blir værende i frykten, som i en tunnel uten å finne veien ut. Alltid på flukt fra noe eller noen. Man klamrer seg til kontrollen av å ikke bli skuffet, noe som ofte skjer helt ubevisst.

Jeg skriver ut fra erfaring med at jeg nærmest jobbet meg opp svart belte i tilbaketrekning, som med mange andre i dagens samfunn. Jeg ville så gjerne være sammen med en som jeg følte meg spesiell med, men det var lettere sagt en gjort. Mitt indre strittet imot og samarbeidet dårlig grunnet tidligere erfaringer og jeg hadde problemer med å føle så mye. Hodet mitt sa ja men magen sa nei i full beredskap. Som om kroppen tror den er i krig. Fight og flight modus i kroppen sittes på full styrke og det er vanskelig å si, slapp av det går greit. Når jeg hadde gjort det slutt og blitt singel igjen er det som om kroppen slappet av, men med en god og samtidig trist følelse av å ikke strekke til. Frem og tilbake like langt.

Philofobi, er en fobi som jeg kom over å lese om som står skrevet om i linken jeg har lagt til. Philofobi, betyr angst for kjærlighet. Jeg kjente meg igjen når jeg leste om det og jeg vil tro at jeg ikke er alene om å ha den følelsen.

https://www.google.com/amp/s/utforsksinnet.no/philofobi-frykten-kjaerlighet/amp/

Fra vi er barn begynner vi å tilpasse oss andre på bakgrunn av ris og ros for å bedre passe inn i omgivelsene rundt oss. Med det lager vi oss en overlevelsesstrategi som vi føler fungere og tenker ikke så mye over det kanskje før en er voksen. Da kommer den måten vi tilnærmer oss mennesker mer frem. Noe fungerer gjerne bra mens andre væremåter kan være med på å ødelegge for oss selv. Vi blir formet ut fra omgivelsene av å gi og ta. Litt og litt blir en mer forsiktig med å gi for mye av seg selv. Når en da blir voksen blir utfordringen større av å møte den «rette». En kan bli forvirret av hva en skal føle når ikke lenger det å føle fungerer like godt. En klarer ikke lenger forelske seg. Romantikken blir erstattet med et spill, der vinneren er den som klarer å holde tilbake å fortsatt har kontroll på seg selv. Man kan føle seg på konstant leting etter en negativ side hos den andre, eller at noe blir sagt eller gjort feil. Tegn man leter etter for å kunne trekke seg vekk med god samvittighet. Man får en bekreftelse på at det er dømt til å mislykkes før en har tatt seg tid å bli kjent. Dette er også noe en kan oppleve når man er i forhold. Følelsene kan svinge fra dag til dag.

Om et forhold utvikles i positiv retning vil jeg tro er mye avhengig av om en gir seg tid til å bli bedre kjent. Samtidig må viljen være tilstede til å våge å leve i nuet og ha et ønske om noe mer en et overfladisk forhold. En må gjerne forsøke å være litt naiv å leken igjen. Det er viktig å lytte til magefølelsen av hva som er rett eller galt men ikke la fortiden eie deg helt. Forsøke å ikke la erfaringene låse deg fast i å tenke at det å være alene, eller at det å ikke føle noe er bedre en å føle å kjenne at du lever.

Et forhold kan gjerne starte med spenning og lidenskap, men når spenning og lidenskap blir til følelser, så kreves det ofte mer av hverandre. Det er da en finner ut om en kan skape et trygt og godt forhold sammen om det er det man vil. Følelser for den andre kan komme som at en kan bli glad, lei seg, sint, sjalu, føle savn osv. Dette kan føles veldig skremmende. Man kan ubevisst teste ut den andre hva han eller hun tåler. En vil kanskje ha en bekreftelse på hvor mye personen en er blitt kjent med vil stå i det, selvom en viser sitt sanne jeg. Et forhold som begynner med stor forelskelse og en følelse av å bli tatt med storm kan ofte snu til det motsatte når en er blitt bedre kjent. Det er ikke noe fasit på hvilke forhold som som er best basert på starten. Det tar tid å bli kjent å få en relasjon for hverandre. En må være villig til å gi av seg selv, for å kanskje bli sviktet igjen. En må våge å bli kjent med følelser som dukker opp på veien, gode og mindre gode.

Om en liker en person kan en virke litt keitete. En våger kanskje ikke helt være seg selv i starten grunnet en følelse av usikkerhet til den andre. Liker han eller hun meg og? Undringen kan gå videre over til å kjenne på at en trives med å ha personen rundt seg. Når en ikke er sammen føler en kanskje ikke så mye, men en vet etterhvert at en vil være med personen. Følelser kan komme etter en stund som det å savne den du har møtt om en ikke har vært sammen på en stund. Eller det å få en bekreftelse fra den andre og kjenner at en blir glad. Savnet kan igjen bli til å gi mer av seg selv og til slutt skjønner man at en har fått sterkere følelser for vekommende som forhåpentligvis tar en imot. Det kan ta tid å la følelser for en person komme skikkelig frem. Sekunder, timer, dager, uker og noen ganger år kan det ta før en kjenner følelser. En trenger gjerne en del bekreftelser på om den andre liker deg nok tilbake. Dette kan skje i form av at man tester ut den andre part, gjerne ubevisst. Noen ganger kan det være behov for en krangel å komme nærmere. I frustrasjon våger en å si akkurat hva en mener. Om forholdet går videre derfra tenker jeg ofte kommer an på om følelsen er gjensidig og at en våger å stå i det.

Den andre part kan også føle seg redd og flykte ved første mulighet. Kanskje en også i frustrasjon gjør det slutt fordi det ikke er slik du forventet at det skulle være. En kan også ha med seg for mye i bagasjen fra tidligere forhold og andre erfaringer at en gjerne trenger hjelp til å komme videre. Om den andre ikke gir seg og går mer på så vil en kanskje kjenne på at en liker det, å kjenne at du betyr noe mer en bare en flørt for denne personen. Derfra kan forholdet utvikles sakte men sikkert. Fartsdumpene i veien flates mer ut etterhvert som en blir kjent. Usikkerhet forsvinner mer og en våger å ha tro på at den andre blir værende selvom du er du. Garden ligges mer ned og forholdet går videre til en ny fase av å føle seg som et par. Du og jeg er blitt til vi.

En vil gjerne når tiden er rett og sårene litt healet treffe en person som også er klar for noe mer en bare et kort og flyktig forhold. Det er ikke alltid enkelt å gi noen plass i livet ditt igjen. Om en har vært lenge alene vil det gjerne føles umulig, men plutselig så kan det endre seg. Jeg tenker at jeg er glad for å ha vært igjennom noen runder med meg selv og har fått erfaring på godt og vondt. Jeg har datet litt, vært spontan og rett og slett gitt litt faen innimellom. Jeg føler meg enda mer moden og trygg en tidligere, grunnet mer livserfaring ut fra ulike ståsted. Jeg føler jeg er mer bevisst på hvor skoen trykker, men jeg må likevel jobbe med meg selv med utfordringer som kommer i forholdet av å gi og ta. Jeg føler meg mer klar til å prøve å feile igjen, slik jeg gjorde før livet ble så alvorlig. Jeg kan enda kjenne på frykt og et ønske om å se inn i fremtiden. Se at det vil gå bedre denne gang.

Et ord eller en handling en kjenner igjen fra tidligere kan utløse frykten. Det kan komme frem som å bli sint, mistenksom, sjalusi, tristhet, noe som ofte kommer sterkere frem med alkohol. Alkohol forsterker følelser noe som igjen gjør tankene enda mer forsterket. Tankene løper løpsk og man mister kontrollen. En vil vekk fra situasjonen å føle seg avslappet og normal igjen. Dagen etter kan en bli trist igjen grunnet at personen du begynner å få følelser for, har du bedt ryke og reise et viss sted, av kanskje en liten eller ingen grunn. Den andre personen vil jo også være forvirret av hva den andre vil, helt til personen klarer å forstå at ryk og reis betyr, bry deg mer. Denne av og på følelsen vil igjen skape en forsterket følelse, og et drama. En begynner å føle seg litt mer spesiell for kjæresten når han eller hun våger å stå i det, selvom følelser kommer mer frem, både positive og negative. Det kan være godt å føle igjen når følelsene ikke lenger blir avvist. Det kan også være starten på et forhold som etterhvert kan føles tryggere. Det er ikke en knapp en kan trykke på og vips så er alt bra, men en prosess en må forsøke å nyte i nuet, den følelsen.

Jeg var flinkere til å dømme andre tidligere uten å tenke på at vi hadde forskjellig fortid og erfaringer. Alle har hver sin hverdag med gleder, utfordringer og problemer. Vi må alle heller forsøke å sitte oss litt inn i den andre sitt ståsted og la være å dømme for mye. Å forsøke å være litt objektiv, vil kanskje hjelpe deg og din partner, venn, eller en du kjenner til å forstå bedre hvordan alt henger sammen. Det å ha empati med andre mennesker er ikke alltid så enkelt. Det å sitte seg inn i en annen person sitt ståsted, uten å kjenne på sine egne følelser ut fra din egen fortid er vanskelig, men absolutt noe en kan forsøke. Dette for både sin egen del og den du snakker med. Det for å åpne opp for andres handlinger og meninger, uten å nødvendigvis være enig i alt men å bare godta at man er forskjellig. Samtidig kan en føle at en blir litt rikere til sinns. En har mye å lære av hverandre om vi bare er åpen for det. Det er mange ensomme mennesker rundt omkring som sikkert gjerne skulle hatt en kjæreste, selskap og eller nærhet, men som sliter med å få det til. Om du vil ha en endring, gjør en endring. Happy Valentine’s Day❤

Jeg snakket med en mann i 50 årene. Han skulle til varmere strøk på ferie, noe han gledet seg til. Jeg så han hadde skjelvinger og jeg spurte hva det kom av. Han fortalte at han hadde noe som het, Dystoni. Det er en tilstand som han forklarte at man får ufrivillige skjelvinger. I hans tilfelle hadde han skjelvinger rundt nakkemuakulaturen. Han skjelver ufrivillig fra side til side m hodet. Det var ikke noe behandling for det annet en å få sprøyte inn noe i muskulaturen rundt nakken som roet ned musklene. Årsaken til sykdommen er som oftest medikamentbivirkning.

https://www.dagsavisen.no/nyheter/innenriks/operasjon-ga-henne-et-nytt-liv-1.295264.

Som en kan lese i denne artikkelen fra Dagsavisen, fikk damen sykdommen Dystoni grunnet behandling av en alvorlig depresjon. Behandlingen gikk ut på å stimulere hjernen der problemet lå, ved å feste inn elektroder. Det hjalp henne med depresjonen, da hun nå hadde mer energi og var mer livsglad. Dette på tross av sykdommen hun hadde fått Dystoni. Hun var veldig glad for operasjonen hun hadde gjort. I hennes tilfelle var hun så langt nede før operasjonen at hun trolig følte at hun fikk livet i gave på nytt. Uavhengig av bivirkningen hun nå hadde fått.

Det virker på meg som at noen ganger kan mennesker som har en sykdom eller vært igjennom en traume få et rikere liv i ettertid. Dette er litt avhengig av hvordan en tolker det. En person som er frisk, trenger ikke nødvendigvis å glede seg over livet. Det avhenger mye av livskvaliteten til personen. Da tenker jeg på miljøet rundt og hvilke tanker og behov hver enkelt har.

En jeg snakket med som var blitt alvorlig syk sa til meg med tårer i øynene; kanskje jeg har opplevd lykken i livet mitt allerede, jeg viste det bare ikke da som jeg gjør nå. Jeg ble tom for ord å kjente at øynene mine ble full av tårer og jeg fikk ondt i hjertet mitt av å høre det. Alt jeg kunne gjøre var å gi henne en klem. Vi ser noen ganger at det ikke ble helt slik vi hadde tenkt. Noen ganger blir det slik en hadde tenkt og drømt om, bare kanskje litt på en annen måte. Andre ganger blir det ikke slik en hadde sett for seg og at det kan være med på at en ikke helt klarer å se lykken når det er rett foran deg. Hver dag en har det godt på ulik vis, er det viktig å takke inni oss selv.

Jeg tror de fleste er avhengig av å ha noen rundt seg som en føler en er en del av, og som får frem det positive i hver enkelt av oss. Noen som ser oss for den vi er. Hva som skal til for å glede en person er veldig individuelt. Noen ganger kan en miste seg selv og trenger litt hjelp til å finne seg igjen. Det å føle de små og store gledene av livet. En trenger gjerne litt hjelp til å komme seg ut av faste spor som en kanskje ikke er tilfreds med. Tålmodighet er også noe en må lære seg. Det å vente på at noe skal skje, eller endre seg kreves handling og litt tålmodighet. Viljen til å selv se hva en kan gjøre for å endre noe i hverdagen er kanskje nøkkelen til en positiv endring i ens liv. Det kan ta tid å modnes, men å ikke gjøre noe endrer ofte heller ikke noe. Jeg har ofte tenkt at jeg vil at tiden skal stå stille fordi jeg føler meg så heldig med livet i nuet. Andre dager kan man ønske det skal gå litt fortere, slik er mye livet. Opp og nedturer med gleder og sorger. Det er mye opp til oss selv hva vi gjør ut av det.

Mannen jeg skriver om virket ikke nedfor som følge av sykdommen han hadde fått. Det var blitt en del av hans nye jeg som han hadde akseptert. Han tenkte sikkert ikke like mye over det nå som da han fikk det. Det meste går seg til og blir litt bedre med tiden, selvom det sitter spor i oss. Andre igjen er ikke fullt så heldig, noe som er viktig å minne hverandre på innimellom.❤

Jeg traff på en herremann, i 70 årene. Han kom imot meg med små skritt, og det så ut som om han hadde ondt i ryggen. Han beveget seg også litt seint. Han kunne fortelle at han hadde fått Parkinson på grunn av blodtrykkstabeletter for ca 15 år siden. Han hadde korte steg, og problemer med å reise seg opp, men ikke så mye skjelvinger, enda. Dette var nytt for meg og sikkert mange av dere som leser dette, men ja dette kan være en av mange bivirkninger, av blodtrykksmedisin. Han fortalte at det ble oppdaget høyt blodtrykk hos legen, etter en bypassoperasjon, hvor han ble satt på blodtrykksmedisin. Etter en tid med medisin, kom plager som, at han beveget seg seinere og han ble slappere i muskulaturen, samt det å snakke, gikk senere. Han gikk til legen og fikk påvist Parkinson. Legen sa at dette desverre var en av bivirkningene av blodtrykksmedisin.

Et bilde av tre menn som sitter å ler og prater sammen i vakre omgivelse i Roma❤

Ved Parkinson, dør hjerneceller som gir fra seg signalstoffet dopamin. Dopamin brukes blant annet til å styre bevegeligheten i kroppen og sinnsstemning. Når det blir for lite dopamin, blir det problemer med motorikken og psyken. Det forskes fremdeles på årsak til sykdommen. Som han sa, kanskje blodtrykksmedisin har gjort til at hjernen ikke har fått nok oksygen, da blodtrykksmedisin skal få ned blodtrykket? Kanskje da viktig å først prøve å finne årsak til høyt blodtrykk og se om det kan unngås å gi ut medisinen uten av det er høyst nødvendig. Spesielt for de som har Parkinson i familien, som da mulig vil være mer utsatt for å få sykdommen. Kanskje de kan bruke annen medisin, en betablokkere som er i blodtrykksmedisin. Han hadde også lest om at astmamedisin, skal ha en positiv effekt vedrørende Parkinson, kanskje på grunn av mer oksygen?

Han fikk et apparat med seg hjem en uke, som skulle teste blodtrykket. Det viste seg at han bare hadde høyt blodtrykk hos legen, på grunn av at han ble stresset når han skulle til legen. Han stoppet på blodtrykksmedisin i samråd med legen. Videre satt han seg inn i hva han selv kunne gjøre, for å forebygge sykdommen han allerede hadde fått.

Siden han hadde fått diagnosen parkinson, var det eneste han kunne gjøre, å forsøke å utsette bivirkninger som ville komme sterkere etterhvert. Han fikk dekket via nav, treningsapparater som han rigget til hjemme i kjelleren, gåmaskin og sykkel. Han fikk mer og mer problemer med å for eksempel komme seg ut av bilen, noe han måtte nå trene enda mer på å gjøre, grunnet slappere magemuskulatur. Med å trene, følte han seg sterkere, slik at hverdagen ble enklere. Han oppdaget at det å sykle 30 minutter før frokost, gjorde til at treningen fikk enda bedre resultater. Før klarte han 200 situps, mens nå klarte han bare 2.

I tillegg satt han seg inn i kostholdet. Det å spise sunt, gav positive virkninger. Blant annet, mørk sjokolade spiste han noen biter av hver dag. Mørk sjokolade hadde han lest, inneholder mye flavonoider. Flavonoider, er et samlebegrep for en rekke grupper antioksidanter som finnes spesielt i blant annet, te, vin, løk, blåbær, kakao, bær og frukt generelt. Mørk sjokolade skal være bra for hjernen, for blant annet bedre blodgjennomstrømning. I tillegg skal mørk sjokolade også være gunstig for gode bakterier i tarmen, som igjen har forbindelser til hjernen ifølge blant annet boken, Sjarmen med tarmen. En interessant bok. Mørk sjokolade skal også være positivt for skjelettet, hjerte og karsykdommer, og ikke minst humøret, i følge ulike studier han hadde lest.

Det var veldig sterkt og positivt med denne mannen, at han ikke gav opp ved å få en slik alvorlig diagnose, men at han istedetfor fikk en ståpå vilje, til en bedre hverdag. Forskning utvikles hele tiden, og om han kunne stagnere sykdommen til å kunne få en litt bedre tilværelse, så lenge han kunne, så fikk han mot til å fortsette.

Jeg ønsker han lykke til videre, og jeg håper han vil få, mange gode år. Vi vet aldri når tiden er inne. Vi må gjøre det beste ut av den tiden vi har, som mannen sa. ❤

Innlegget er basert på en sann historie.

Hun så sliten og litt nedfor ut. Hun hadde nylig mistet sin mor på rundt 70 år. Moren skulle ha en liten operasjon, men kroppen var for svak til å tåle påkjenningen så hun døde. Hun hadde tatt vare på mannen sin, som hadde hatt diagnosen demens i mange år. Hun hadde ikke klart å få han på hjem grunnet dårlig samvittighet og fordi det var mannen som hun var veldig glad i gjennom et langt liv sammen. Mannen som fortsatt lever hadde de nå fått frivillig inn på hjem, som om han nå hadde godtatt det. Han strittet ikke lenger imot og det virker som han hadde det bra, selvom han av og til sa han ville hjem.

Faren var fullstendig avhengig av konen når hun fremdeles levde. Han visste verken hvordan han skulle ta på lyset, eller hvordan komme seg ut av dusjen med å åpne døren. Når de satt og spiste middag fulgte han med på konen sin hvordan hun spiste maten, og på den måten klarte han å spise selv. Kniven holdt han som oftest feil vei, han slet med de enkleste gjøremål. Han kunne stå ved siden av sengen uten å vite at han måtte ligge seg ned i den, eller hvordan ta på seg dynen. Det å ha en vanlig samtale ble værre med utviklingen av sykdommen. Alt måtte repeteres om og om igjen.

Konen var kanskje en person som ikke har klaget noe særlig over situasjonen med å bo med sin syke mann. Hun har kanskje følt seg ensom og det har nok smertet henne veldig å ha mistet sin mann for mange år siden til sykdommen. Hun hadde likevel ikke klart å ta avgjørelsen selv med å få han på hjem. Kjærligheten mellom dem må ha vært veldig stor, og i tillegg var han en stor del av hennes livsstil. Hun passet en hund noen ganger i uken som underholdt mannen innimellom noen timer. Det likte mannen godt, han ble roligere og mer glad når hunden var på besøk. Da kunne hun lettere ta seg av andre gjøremål, og i tillegg komme seg ut av huset et par timer. Moren satt seg også mer inn i bruk av nettet slik at hverdagen ble mer givende. Hun søkte ofte etter musikk på Spotify for å finne låter som mannen husket igjen. Da så hun at han koste seg for en stund.

Jeg våget meg å spørre datteren om hun ville gjort noe annerledes i dag, når hun nå skjønte hvor vanskelig hennes mor gjerne hadde hatt det. Hun sukket tungt og sa hun ville gjerne sett henne enda mer i den situasjonen hun var i, og prøvd å stilt opp enda mer en hun allerede hadde gjort. Hun hadde jobb og barn selv og følge opp så det er begrenset hva hun mer kunne fulgt opp med å hjelpe sin mor. Man vil ofte sitte igjen med en følelse av å ikke strekke nok til, noe som gjerne ikke er fortjent. Jeg vil anta at det er mer hjelp fra det offentlige som trengs i slike tilfeller, for å avlaste familien slik at ikke også de blir syke. Det skaper bare en ond sirkel som noen ganger vil gå utover hele familien og samfunnet.

Datteren hadde tett kontakt med sin far nå selvom han bodde på hjem. Hun hentet han noen ganger i uken og tok han med på ulike gjøremål for å stimulere han. På denne måten følte datteren at han holdt seg mer stabil. Hun tenkte at sykdomsforløpet gikk senere og at det ble bedre for han om han var med henne rundt omkring. Hun kledde han fint opp, noe han likte godt, og tok han med for eksempel å kjøpe blomster. Bilturer var også noe han likte veldig godt. Det var for at han skulle få litt forandring. Noe som hun sa de fleste demente likte er dyr og barn. Da livnet alle til på sykehjemmet om det var noen som tok med for eksempel hunden sin. Det samme var om det kom barn innom å gikk i gangene, det skulle ikke så mye til for å glede.

Det fins ulik hjelp til pårørende av demens, blant annet sykehjem, dagaktivitetstilbud, hjemmehjelp og steder hvor en kan møte andre pårørende. Hjemmehjelp er jo en god hjelp,  men likevel er det gjerne ikke nok. Dette beror ofte på hvor langt inn i sykdomsforløpet de er kommet. Moren synest sikkert det var fint å passe på mannen sin, men over tid så kan det bli en tøff påkjenning for enhver. Hadde mannen vært på en avlastning, eller pleiehjem, kunne hun likevel besøkt han men da i tillegg fått et liv utenom. Det ville jo vært en enda bedre følelse for henne om hun viste at mannen koste seg der han var, en tanke som ikke alltid er så lett å bli komfortabel med å vite helt sikkert. Noen får gjerne ikke plass på hjem nærmest uansett hvor mye en prøver.

Noen har gjerne snakket om på forhånd å ta vare på hverandre uansett hva som skjer. Man vil jo gjerne gjøre alt som skal til for at den man er glad i skal ha det godt. Da føles det ikke bra å gå ifra sin mann, kone, datter eller sønn som er syk og som i utgangspunktet ofte ikke vil bort fra hjemmet. Det kan føles smertefullt uansett hva en bestemmer seg for. Det kan ikke være en enkel situasjon for noen i familien å på en måte miste noen til å bli dement. Det må likevel være den største påkjenningen for de som bor alene med sin kjære med denne sykdommen. Det kan gjerne ikke være sunt for sinnet å ha det slik i åresvis. Noen tar det gjerne bedre en andre. Det er veldig ulikt hvordan vi mennesker takler det.

Det er veldig vanlig av de som har demens å våkne om natten. De står gjerne opp å lurer på hvor de er, og finner på ulike rare ting. En kan bli mentalt utslitt av å bli vekket opp om natten over tid, og en kan også bli en fare for seg selv og den syke. Veldig mange som bor med den med demens klarer ikke å ta avgjørelsen selv med å få den syke på hjem, eller avlastning. Bare tanken sliter dem istykker. De som klarer det, får det kanskje litt bedre med seg selv samtidig som den syke får den behandlingen de har behov for. Forandringer tar ofte tid å bli bekvemt med, syke som friske.

Noen mennesker lever nærmest i skjul med sin kjære som er rammet av demens. Det kan være av ulike årsaker at en skjuler det for andre, både for familien og utenforstående. Det å ikke ville vise frem at en har problemer og det å ikke ville føle seg til bry for noen, kan være en årsak. Det som kan være negativt da er at den som er syk ikke får den hjelpen som en har behov for, og i tillegg at en som omsorgsperson kanskje står helt alene. En kan glemme å ta vare på seg selv i forhold til å få i seg nok næring. Det kan gå utover både det psykiske og det fysiske.

En mann i 40 årene jeg snakket med mistet jobben sin og ble deprimert. Han fortalte meg at han gikk på medisiner mot depresjon. Jeg traff han igjen etter noen måneder hvor han fortalte at han hadde fått diagnosen alzheimer. Hadde han ikke sagt det til meg, hadde jeg ikke tenkt at han var syk. Han virket helt frisk og snakket om sykdommen sin som om han var fullstendig klar over hva han hadde fått og hvordan sykdommen ville utvikle seg. På meg virket han ikke syk. Han virket bare litt mer glad og som om han måtte konsentrere seg litt ekstra over hva han skulle si eller gjøre, men i veldig liten grad. Han tok jevnlige kontroller på sykehuset for å vite hvor langt i sykdomsforløpet han var kommet. Han hadde kone og barn. Jeg kunne bare tenke meg hva de gikk igjennom. Jeg antar at sykdommen etter en stund utviklet seg mer alvorlig da jeg sluttet å møte på han. Veldig trist på familien og hans vegner.

Jeg har gjennom andres erfaringer fått et større perspektiv og med det medfølelse for de som er blitt rammet av sykdommen demens. De har gjerne tatt seg av sin kjære over lang tid og vet etter mange år ikke hvordan leve uten om de skulle fått mer tid til seg selv. Det er som å lære seg å leve på nytt, lage en ny hverdag. Det kan føles ganske tungt og ensomt å ta vare på noen alene. Å be om hjelp kan sitte langt inne for mange. Det at hverdagen kan endre seg, gjør at en må forandre på rutiner som kan føles motsigende, skremmende, og samtidig trist. Viktig da å finne noe annet som kan fylle dagene på en givende måte. En må kanskje også prøve å tvinge seg selv, til å gjøre en endring. Det kan ofte ta litt tid å jobbe opp, det å gi rom for at andre kan slippe til å hjelpe. Dette er jo enklere om en vet at den en har kjær har det godt.

Jeg vil med dette innlegget fokusere å gi en oppmerksomhet til de som lever med en som har demens. Det å snakke med andre som er i samme situasjon kan hjelpe deg å føle deg mer sett og forstått. Prøv å ikke få dårlig samvittighet for å ta litt vare på deg selv, selvom det kan føles vanskelig. Noe min far sier så greit; på flyet lærer de oss opp med sikkerhet med å ta på oss oksygenmasken før du tar den på noen andre. Med det mener han at du må hjelpe deg selv før du kan hjelpe andre. Om du blir syk eller blir borte, hvem skal da ta vare på din kjære. En god balanse er vel det beste. ❤

Det jeg skriver om er basert på sanne historier. En overføring av erfaring til mennesker jeg møter på å snakker med. Jeg forteller at jeg vil gjerne skrive om deres historie, noe de fleste synest er spennende og de føler seg sett og hørt. Jeg mener dette kun godt. Ta vare på deg selv og øyeblikkene av gode stunder❤

En søt dame i 70 årene kom imot meg så smilende og blid. Hun satte seg ned og begynte å fortelle meg om øyesykdommen hennes som kalles Macula. Det er i følge henne en øyesykdom hvor den gule flekken, macula på netthinnen svekkes. Skarpsynet på øyet blir betydelig dårligere og det kan i tillegg oppstå flekker og ujevnheter på synet. Det kan komme veldig brått. En kan få et tåkete syn på et øyeblikk. Av hennes erfaring oppsto det noen dager etter hun kom hjem fra en reise utenlands i varmere strøk. Det skjedde helt ut av det blå og hun fikk en blanding av sjokk og panikk.

Hun ble behandlet med injeksjoner i øyet på sykehuset, som kunne forsinke videre utvikling av øyesykdommen, og i tillegg bli litt bedre. Dette må hun gjøre ca hver 8 uke. Dette var grunnet at hun fikk det som kalles for våt macula. Våt macula vil si ifølge henne at hun får væske på øyet som kan gjøre synet litt bølgete, i tillegg til tåkete syn med flekker. Det finnes også tørr makula, som utvikles mer over tid. Det er tørr macula det er mest av. Ut fra det hun visste så finnes det ikke medisin for tørr macula. Tørr macula utvikles mer over tid. Det oppleves gjerne ikke like skremmende, da synet blir gradvis svekket over år.

Etter en ny tur til varmere strøk skjedde det igjen på det andre øyet. Det oppstod noen dager etter at hun var kommet hjem fra en ny reise utenlands i varmen. Hun sa dette oppsto som oftest i 70 årene, men kan også komme tidligere. Etter dette hadde det blitt vanskelig å se på tv i vanlig størrelse, så hun hadde kjøpt seg et 65 tommers TV slik at hun kunne se bedre.

Hun hadde fått tilbud på sykehuset om å melde seg inn i Norsk Blindeforbund for å kunne mestre sykdommen bedre, noe hun hadde gjort. Der fikk hun god informasjon og tilbud om forskjellige aktiviteter for blinde og svaksynte. Solsvik syn- og mestringssenteret på Askøy i Bergen, eies og drives av Norsk Blindeforbund. Der holdes det foredrag av mennesker med øyesykdommer. De har også ulike aktiviteter og turer sammen. Hun var veldig glad for å ha meldt seg inn der. Det var absolutt ingen grunn for å holde seg hjemme i ensomhet selvom en var svaksynt eller blind.

Hun fortalte om en mann som i 40 årene hadde blitt blind etter en ulykke. Han var likevel veldig arbeidsom og klarte seg godt. Det var også en dame hun hadde blitt kjent med som var blind og holdt kurs i håndarbeid. Mye ligger i hendene som hun nå hadde fått erfare. Det var ifølge henne mange mennesker med dårlig syn som var for stolte til å snakke om det, eller vise det åpent. De latet gjerne som de så bedre en det de gjorde. Jeg la ikke merke til at damen jeg snakket med hadde dårlig syn, før hun snakket om det. Hun var veldig flink å ta seg frem på egenhånd med tåkete syn.

I følge det jeg har lest om AMD nå i ettertid, kan øyesykdommen lettere utvikles med mangel på enkelte vitaminer, for lite antioksidanter, høyt blodtrykk og røyking. Arvelighet kan også være en faktor. Derfor viktig å ha et sunt kosthold og holde seg i form. Kunden min hadde før hun fikk sykdommen mistet mannen sin. I ettertid hadde hun gjerne tatt mindre vare på seg selv med hensyn til mat. Kanskje det lå til bakgrunn for at denne sykdommen utviklet seg, da hun kanskje ikke hadde fått i seg nok næring? Hun hadde jo også vært i varmere strøk i forkant av sykdommen som også kan ha hatt en utløsende årsak. Dette grunnet at man svetter mer, og kroppen ikke får i seg tilstrekkelig med næring. Magnesium har jeg lest og erfart er viktig om en svetter mye. En kan merke det i forhold til å få leamus på øyet eller kramper i beina. Farris kan være en god drikke i tillegg til vann, da det inneholder mineraler. Mandler og havre er også god kilde til magnesium og i tillegg er det kjempesunt.

Hun fortalte at hun nærmest hadde fått et rikere liv etter sykdommen, på grunn av alle menneskene hun var blitt kjent med, og opplevelsene hun hadde fått via blindeforbundet. Det var så mye sosialt og gøy hun var blitt med på nå i ettertid. En kunne også få hjelp via Nav, med for eksempel at noen kom å leste igjennom posten. I dag er det heldigvis også lydbøker og Smartphone med apper som talehjelp til å høre og skrive meldinger. En må gjerne bare ha litt hjelp til å komme igang.

Damen var veldig interessant å snakke med. Jeg følte veldig for å skrive om erfaringen hennes med øyesykdommen, noe hun syntes var fint. Jeg håper du som leser dette kan bringe det videre til noen som kanskje trenger det. ❤

Dette innlegget er basert på en sann historie!

Utrykket ghosting, er blitt en del brukt etter mye bruk og kast mentalitet ofte grunnet dating apper. Det at noen føler seg forelsket i deg, bruker tid på deg og plutselig er han eller hun borte, uten å få noe forklaring på hvorfor. Meldingene slutter å komme inn og personen svarer ikke på melding og forsvinner på en måte som om man aldri hadde møttes. En vil ofte da sitte igjen med mange spørsmål som ikke blir besvart. Datingen blir mer en lekeplass, og man skjønner ikke helt hva reglene er uten å ha erfart de selv. Etter en tid med slik dating, blir en god til å surfe på overflaten, uten å våge å dykke litt dypere å kjenne på følelsene. I filmen A Star Is Born, med sangen Shallow, er det en god beskrivelse på det som er blitt en vanlig fenomen i dag. Jeg tror det er mange som kjenner seg igjen her om en har vært singel en tid og datet litt, at man kan føle seg etterhvert kynisk og ufølsom. Jeg tror ikke det handler om å bli kresen, noe det er lov å være, men at kanskje følelsene blir til frykt, for kanskje begge parter. Dette blir jo kanskje mer en svakhet enn en styrke å ikke våge å kjenne på følelser, men vanskelig å få til likevel, når det kanskje ikke gjøres bevisst. Trygghet må ofte til for å kjenne på langsiktig kjærlighet. Hva kommer først? Høna eller egget?

Apper for dating, kan være med på å skape en forvirring rundt følelser. Å date flere og alltid ha noen på vent, eller at en selv venter på noen, er heller ikke lett utgangspunkt for å treffe noen. Mange kan bli veldig forvirret av dette og ender ofte opp alene, mens noen våger å ta sats å prøver å få til et forhold. Det å treffe forskjellige personer kan også være med å gi et bilde av hvilke kvaliteter en person må ha for at en vil date videre, men det kan ofte være at det er det motsatte man faller for. Det kan likevel utvikle seg til noe bra. Alt er ikke hva det ser ut til fra utsiden.

Det kan også føles som at det å være alene kan være det beste etter å ha feilet gang på gang. Være fri og gjøre som en vil, og date den man vil. En kan få en følelse av dopamin i kroppen av å date og treffe nye mennesker, men det kan også føles monotont og kjedelig om man har prøvd det over en tid. Det kan føles vanskelig å treffe noen som skiller seg ut i mengden, slik at man våkner litt og vil utforske mer av denne personen. Jeg tror det også handler om å føle seg klar, og ikke presse seg selv til å føle noe for en person, samtidig gi det en sjanse om en liker å bruke tid med personen, selvom man kjenner på frykten av erfaring. Der igjen kan jo en bli forvirret av hva som er frykt og hva intuisjonen prøver å fortelle deg.

Humøret svinger litt fra dag til dag av hva vi vil, og slik er det naturlig å føle på selvom man er i forhold, men da er man gjerne trygg i forholdet at man tør å være seg selv. Når man er på dating vil man gjerne vise sin beste side og derfor aldri virkelig får vist hvem man egentlig er. Da er en ofte forsiktig å vil føle seg frem. Etter en stund kan man bli lei av å være i det overfladiske spillet og bli oppgitt og lei av å date. Det er da viktig å fokusere på å få gode opplevelser med å date, at man bare kjenner at man har det godt i øyeblikket.

Det å gi en person plass i livet ditt igjen kan føles veldig skremmende, og man må gjerne ta det veldig rolig. Om man går for fort frem kan man ofte bli forelsket i forelskelsen mer en i selve personen. Det å plutselig våkne en morgen å tenke, hvordan kommer jeg meg bort fra denne personen som jeg knapt kjenner? Det må være noe galt da klumpen i magen er tilbake? Kanskje var det bare jakten, eller behov for nærhet til noen som trigget ditt indre til å ville prøve. Det å komme seg ut av det kan etterhvert føles som en tilfredsstillelse i seg selv at en har kontroll.

Frykt er det motsatte av kjærlighet som jeg kom over å lese. Frykten er tilstede som en beskytelse fra våres indre, av tidligere erfaringer. Da er det kanskje slik at når en kjenner frykten i magen som en klump, er det kanskje fordi vi er redd for å føle kjærlighet. Våg å ha tro på kjærligheten igjen å la fortid være fortid. Ta sats og hopp i det, om man liker å være med en person som vil prøve. Da er det også viktig å gjøre det helhjertet å avslutte tinder og andre relasjoner. Vi angrer som oftest på det vi ikke har gjort. Jeg har selv ofte sagt nei når jeg egentlig skulle sagt ja til positive opplevelser jeg kunne tatt med meg. Dette på grunn av klumpen i magen, og at jeg noen ganger overanalyserer slik at jeg går i frys tilstand. Nå er jeg blitt flinkere til å våge igjen å si mer ja, selvom det fremdeles kan føles skummelt. ❤