Hva er så den store kjærligheten? Jeg har vært alene i ca 8 år med mine to jenter, hunden Mira og Katten Pusur, i tillegg noen hamstre og fisker. Det har vært en lang vei med utfordringer fra første dag alene igjen .
Hadde jeg visst hva jeg hoppet ut i 7 år tilbake hadde jeg gjerne ikke hoppet, da det har vært utrolig slitsomt å være alene om alt fra økonomiske utfordringer og det å føle seg alene med barna og det å være alene uten barna. Det å ikke føle at jeg er nok. Det å føle misunnelse på andre som er familie som gjør ting sammen med barna, å se de lykkelig med begge foreldre sammen. Det er sårt å ikke kunne gi barna sine den lykken. Det er noe helt annet å være alenemor eller alenefar. Det har vertfall føltes slik innimellom, selvom jeg koser meg med ungene alene.
Det har vært et savn å kunne dele hverdagen med en kjæreste man trives med og er glad i. Hva som har gjort ferden alene så lang er vel kanskje frykt og misoppfatninger over hva en skal kjenne etter og hvordan det skal være når man treffer «den rette». Altså det å ha forventninger om hvordan ting skal og bør være.
Jeg hadde en oppfatning om at en skulle føle seg forelsket, føle så enormt mye, men etter å ha forelsket seg noen ganger og blitt skuffet av at det ikke var toveis, så har jeg lagt lokk på de følelsene litt og litt. Til tross for at jeg ville så gjerne at det skulle fungere med en mann som hadde alt på stell og var snill og bærte meg på hendene så føltes det likevel ikke riktig. Jeg kunne bare føle frykt og ondt i magen etter en liten stund. Kroppen reagerte med å gi beskjed at det var feil, å jeg ville ikke føle at jeg utnyttet en mann som hadde følelser for meg som jeg ikke responderte på. Jeg ga det gjerne ikke tid nok? Jeg var kanskje for opptatt av å kunne kjenne rett følelse, og jeg ville lytte til magefølelsen. Hva vet jeg, kanskje det kunne være rett likevel? Kanskje det var frykten jeg skulle følge og ikke det «trygge»? Det trygge , det vil si det jeg kjenner igjen fra tidligere forhold, dvs, den mystiske litt hard to get. Jeg er jo en jakter , noe som er vanskelig å forandre.
Når noen sier at man ikke kan kjøpe seg lykke er jeg dypt uenig med de og tenker med meg selv at de aldri har vært i en situasjon over tid med dårlig økonomi og ikke vet helt hva det innebærer. For det første har jeg måtte jobbe doble vakter og jobbe hver helg i stort sett 7 år m veldig lite ferie. Det igjen går utover mindre tid med barna, og selvom jeg hadde fri , hadde jeg ikke råd til å gjøre noe som kostet penger. Derimot fikk de reist på ferier med fedrene, og det er jeg glad for, men samtidig trist at jeg ikke har kunne vært med fordi vi er skilte foreldre og ny partner er kommet inn på andre siden. Jeg vet det er noen som kan tenke at, ja men hun har jo hus, bil og fine klær. Det å ha hus og bil er for meg slik jeg er vant til. Så for meg har det aldri vært et tema å være uten hus og bil, og dyrt er det å bo uansett. Jeg sitter krav til meg selv og har en stolthet som gjør at jeg heller ikke ville vise at jeg hadde dårlig råd og ivertfall ikke be om hjelp fra familien. Jeg liker også å jobbe, men igjen så er følelsen bedre når jeg gjør det uten press for at ting skal gå rundt.
For ca 1 år tid siden løsnet den økonomiske biten ved at jeg fikk lavere rente på huslån og gikk igjennom andre faste utgifter hvor jeg fikk de ned. En herlig følelse å se at det har snudd da jeg var så drittlei av å gå i samme spor uten å føle at det åpnet seg en ny vei. Det å ha litt penger igjen når regningene er betalt er en utrolig deilig følelse, som gir grunnlag for å kunne ta seg en helg fri og være med ungene, eller gjøre noe annet kjekt, eller bare å vite at jeg kan. Fjellgeit som jeg er så trenger jeg ikke gå på kino eller restaurant for å føle lykke men å vite at jeg har friheten til å velge, det gir en god følelse av å være sin egen herre over sitt liv, uten å være avhengig av andre. En god mestringsfølelse av hardt arbeid.
Det har vært episoder der hvor jeg har fått sett hvor utrolig lojal barna mine er og hvor gode de er til å forstå å har empati til å gi omsorg for hverandre og meg uten at så mye ord er sagt, men i form av små handlinger av godhet.
Å komme der igjen at jeg føler kjærlighet til en mann har vært utrolig lang prosess og veldig komplisert.
Det å bli forelsket kan være en fantastisk følelse men det kan også være en kjempestrist følelse om den man er forelsket i ikke ser deg på samme måte. Da er det en trist følelse som kan gjøre deg sårbar for å bli utnyttet av nettopp samme person. Men det er samtidig godt å kjenne på den følelsen. Værst er det å ikke tørre å kunne kjenne på følelser, selvom jeg føler jeg har kontroll. Kontroll over ikke å bli såret. Men igjen så kan det føles monotont og kjedelig over tid. Jeg måtte komme der hen at jeg traff en som utfordret meg, hvor jeg ikke hadde helt kontroll igjen. Ikke helt visste hva vi hadde, men etterhvert kom en følelse av savn når vi ikke var sammen og det er en god følelse. Det er det som er erfaringen min, det å kunne glede seg over en god følelse der og da. Kjenne på savn eller en enorm god følelse som brenner i brystet når en ser personen man er forelsket i, om det så bare varer et øyeblikk.
Det å ha kvalitetstid og kose seg m ungene, gå en fjelltur med hunden, det er virkelig det å føle seg rik i kjærlighet. Så den store kjærligheten for meg er barna mine og turene jeg har på fjellet.
Ann-Gitte 